Da er det mørkt igjen. Dagen er over, og tankene går mot de korte timene med søvn. De føles korte. Det er som om de ikke er like lange om natten. Før man vet ordet av det er morgenen et faktum, og kroppen må tvinges ut av senga.

Er det morgen allerede? Det er jo ikke lenge siden jeg sovnet? Slik kan man tenke når kroppen ikke vil lystre, mens fornuften kjemper en innbitt kamp for å tvinge den søvnige kroppen inn i dusjen.

Den greier det etter hvert, men det havet av minutter man hadde til å gjøre morgenen behagelig er borte. Stresset er et faktum. Sånn er det hver dag – i alle fall nesten. Men til syvende og sist er det nok selvforskyldt. Problemet er å innrømme det.