Det regner ute. Høsten er her, og bladene på trærne gulnes. Jeg kjenner lukten av fuktig luft som blir presset inn fra havet. Det er ingen vei utenom. I går var det så fint. Solen skein fra skyfri himmel, og den blå fjorden lå der innbydende.

Slik er det ikke i dag. Sjøen fråder med sine hvitskummede bølger som skyller innover fjæresteinene. Men det er ingenting å gjøre med det. Været lever sitt eget liv – og det er høst. Sommeren har utspilt sin rolle. Forsvunnet fra jordens overflate her i nord.

Når jeg tenker meg om var den kort, ja, så alt for kort. Men slik er det ikke i virkeligheten. Sommeren var like lang i år som alle de andre somrene, men det virker ikke slik. Jeg ser ut av vinduet. Hytta ligger ikke så værhardt til – eller hytte er det jo ikke. Et gammelt bedehus, bygd på slutten av femti-tallet – tror jeg. Det eneste som minner om et bedehus innvendig er den gamle vedovnen i det som var forsamlingsrommet. Det er nå delt opp i mindre rom. Tre soverom og stue. Men høyt under taket er det fremdeles.

Huset har stått her i mang en uværsdag, og den hvite værveggen har fått merke høst- og vinterstormene som har herjet, en det skal mye til for å rikke dette huset. Jeg føler meg trygg, og en fred sprer seg i kroppen, mens vinden og regnet herjer der ute. Det blir nok ingen fisketur med det første. Jeg lytter til den gamle vedovnen som snakker til meg med sin knitrende stemme.

Men jeg klager ikke. Den normale hverdagen, med de vante prosedyrene slipper jeg å tenke på. Nå sitter jeg her og skriver dagbok, mens jeg hører at kompisen min snorker der inne på soverommet. Jeg må nok vekker han, fordi B-mennesket får jo fritt spillerom her ute i havgapet, og han er et utpreget B-menneske fra før. Men han kan sove litt til. Klokken er jo ikke mer enn kvart over elleve.

Får vi satt krabbeteiner i dag tro?