Den gamle mannen og tiden

Solen skinner ute. De tørre gule høstbladene rasler i vinden. De fleste ligger på bakken. Bare noen få er igjen på den vinterklare eika i parken midt i byen. På den brune benken sitter en gammel mann og mater duene. Han har en bredbremmet hatt og en grå frakk slik moten var på femtitallet. Det er som om tiden har stått stille her i parken. De gamle eikene er sikkert like gammel som parken, byen, ja kanskje landet.

Den lille spiren overlevde kanskje et vikingslag som sto akkurat her utenfor de få husene som ble til en by på femtenhundretallet. Er det ikke rart? Vi mennesker lever bare noen tiår, mens eiketrær kan bli mange hundre år, ja, opptil tusen år? Det er ikke til å tro. Den gamle mannen blir bare en liten unge i forhold, selv om han sikkert er rundt nitti.

Duene sluker de tørre brødsmulene den gamle kaster til dem. Det er hobbyen hans. Hver dag til samme tid setter han seg på den brune benken under eiketreet, i den samme hatten, frakken, og den brune papirposen med brødsmuler.
Hvor han bor? Det er ikke godt å si, men sikkert ikke langt unna. Han er dårlig til bens, og den svarte stokken med det lille sølvhodet på grepet ligger på plenen ved siden av benken.

Den milde brisen minner ikke om at det faktisk er slutten av oktober, og solen varmer faktisk litt, selv om den henger lavt på himmelen. Det eneste som minner om høst er den nakne eika og de gule bladene.

Knitringen fra de tørre bladene overdøver lydene fra byen. Bare den øredøvende sirenen fra en sykebil kan høres. Her har naturen overtaket – tiden har overtaket. Det er som om tiden har stått stille i tusen år. Bare den gamle mannen på benken kan tidsbestemme øyeblikket.

Det kommer gående ei kvinne med en barnevogn på grusveien som går gjennom parken. Hun går sakte og har sikkert et hav av tid. Barnet gråter. Hun stanser ved benken på den andre siden av grusveien ikke langt unna benken til den gamle mannen. Hun setter seg, løfter barnet ut av barnevogna, og legger det til brystet. Det blir stille. Bare vinden og bladene høres.

Den gamle mannen ser mot dem. Minnene fra gamle dager strømmer på. Han minnes leken, den første kjærligheten, og kvinnen han var gift med i femti år. Han savner henne, men har blitt vant med det. Nå har han duene og benken. Det er nok for han.

Det går en liten evighet. Kvinnen legger barnet i vognen og triller videre. Nå siter han alene med minnene, duene, og den tomme brødposen. Han bretter posen og legger den i lomma på den grå frakken. Griper den svarte stokken med sølvhodet på grepet, reiser seg og går i retning byen.

Han vasser i de gule bladene fra eikene. Han har god tid, et hav av tid. Når den tar slutt vet han ikke, men tar øyeblikket slik det er.

Varm høstvind

Det lysner i vest, og en mild fønvind lager full forvirring. Høsten har mistet litt av grepet en tidlig oktoberdag. Skalken av en måne lyser med et gult lys, og en tynn hinne gjør den utydelig.

En vårlig tanke sniker seg inn i hodet mens morgenen blir lysere. Det føles unaturlig når skapet blir endevendt for å finne noen egnede klesplagg.

Ikke at det gjør noe – for all del. Man får nyte det så lenge det varer. Det eneste som ikke minner om vår; er at morgenen er mørk – veldig mørk, Men det gjør ingenting. Den tynne sommerjakka får en ny vår bokstavelig talt.

Snart er det lyst, og solen står opp, mens månen forsvinner. Bare et svakt omriss ses. Fjorden hviler i den svale brisen. Bare krusninger forteller at det er en varm bris fra øst. Måkene sitter forhåpningsfulle på stranden og venter på at fiskebåtene skal trekke inn fra fiskefeltet med sin dyrebare last. De vet at det venter noen godbiter.

Solen skaper et rødlig lys på de snødekte fjellene. Det er ikke vår men sen høst. Foran oss er det en lang vinter som venter oss, men den får bare komme. Det er bare å nyte øyeblikket. Carpe Diem!

Stillhetens kvinne

Det er sent. Alt er stille. Jeg sitter i den lille stua og hører på den dyrebare stillheten. Det er så vakkert – ja, stillheten er faktisk vakker. Den smyger seg rundt i mørket, og hvisker ømme ord inn i øret mitt. Kanskje stillheten er ei kvinne? Kanskje hun ser meg nå – her jeg sitter alene i den mørke stua?

Jeg ser ut av vinduet. Kanskje får jeg et glimt av henne, der hun smyger seg blant trærne i skogholtet? Det er der hjorten bruker å gresse når mørket har falt på.  Kanskje de ser henne og føler seg trygge? Månen lager ei gul stripe på fjorden, og et stearinlys lyser i et vindu i et lite hus nede ved fjorden på den andre siden av dalen. Stillhetens lys. Jeg kan skimte en skikkelse stå i vinduet. Ja, da er det noen som gjør det samme som meg – ser mot skogholtet. Hvor er hun? Jeg kan jo høre henne? Hun synger en duett sammen med bruset fra fjordens bølgesus. Ja, jeg hører godt.

Jeg setter meg ned i sofaen som er vendt mot det store stuevinduet. Det er så godt. Jeg merker at freden er total. jeg vil ikke legge meg – jeg kan ikke. Dette må jeg oppleve, ja, nyte hvert et sekund. Jeg ser mot vinduet, og oppdager at lyset i det andre huset er slukket. Skikkelsen er borte. Hvorfor gi opp nå? Kanskje hun kommer ut fra skyggene og viser seg for meg i sin hvite silkekjole?

Det er som om tiden står stille, men det gjør den ikke. Jeg kan høre den gamle bestefarsklokka tikke sine evige sekunder. Natten er enda ung. Månen har så vidt begynt sin ferd.

Framtidens varme

Det er rart å se hvordan tiden forandrer seg. Vår blir sommer, sommer høst, og så kommer vinteren. Tiden går av seg selv. Ingen kan gjøre noe med det. Slik har mennesket tenkt helt siden tidenes morgen. Naturen kretsløp tar med seg tiden – inn i en ukjent framtid. Inn i en tid med undring, håp, og troen på at det fruktbare blir skapt rundt oss.

Nå går naturen i dvale. Noen vil si at den dør, for så å bli gjenskapt når kulden må vike for vårsolens varme. Men livet er tross alt her og nå. Livet lever rundt oss, selv om sommerfargene er borte, selv om fotosyntesen har opphørt.

Ingenting varer evig selv om vi vil tro det. Ingen har noen fasit på hvilken vei alt går i den ukjente framtiden. Vi kan se konturene, men ikke alt. Det skaper den undringen som driver mennesket videre. Ingen andre enn mennesket har fått den egenskapen.

Dyrene lever med sine overlevelsesinstinkt for å føre arten videre. Den har også vi også, men vi har også noe mer. Vi skaper oss et bilde på hva livet består av. Vi vil se meningen. En forklaring på hvorfor vi er i livet – ja, hva livet er.

De årene vi har til rådighet må fylles med noe. Noe som gir meningen næring. Noe som gjør at vi forstår livet. Men hva gir livet mening? Hvorfor har vi den fornuften ingen andre skapninger har?

Dagene går. Snøen legger seg på fjelltoppene og minner oss på at vinteren er like rundt hjørnet. Den kommer selv om vi vil det eller ikke. Kan vi ikke legge logikken til side? Godta at årstiden vi er inne i er slik? Tenne et lys og være. Varme oss i lyset fra den kjærligheten som gir en mening?

Det er så lett å glemme den. Glemme at varmen er her selv om den kalde årstiden omgir oss. Den finnes i hjertene våre. Den finnes i det livet vi lever.

La oss varme oss. Den finnes rundt oss, i oss, og i andre som vil oss vel. Vinteren er her uansett. Dagen i dag er begynnelsen på resten av livet. Det regner ute, men hva gjør vel det? Solen finnes over skyene.

Evighetsværet

Evighetsværet

Det virker som en liten evighet – det er det også. Regnet fosser ned, og regnet har gjort dagen lang – så fryktelig lang. Det renner ei lita elv nedover veien, og den mørke asfalten glinser av lyktene fra bilene. Høsten er en fin tid sies det. De ordene føles som et hån. De føles så uvirkelige. Det er som om det er en annen verden det er snakk om, ikke denne.

Vinden uler ute. De store regndråpene pisker mot stuevinduet. Fjorden danser en regndans full av villskap. Vinden gjør den rasende. Den greier ikke å holde seg rolig, og blir med i høstens ville dans.

Dagen er snart over. Mørket skjuler den rasende fjorden, og regndråpene ses ikke, men lydene fra tak og vinduer avslører de heftige regnbygene. Det er bare å godta det. Det er ingen vei utenom. Høsten er slik – den har alltid vær det?

Hvor ble det av sommeren? Den skulle komme med sine varme forventninger, men kom aldri. Det var bare kalenderen som minnet oss på at sommeren var her. Juni, juli og august er historie. Nå har september fått stafettpinnen, og den raser forbi med lavtrykkene fra vest på slep. Hvorfor må det være slik? Hvorfor må vi som bor her oppe i nord gjennomgå dette, mens spanjolene får nyte sol og varme?

Egentlig er det urettferdig, selv om påstanden blir en hypotese. Det hjelper jo ikke på været. Det hjelper heller ikke på humøret. Men det går da ikke an å grave seg ned heller. Vi lever jo her langt oppe mot nord. Vi er jo vant med dette været. Nedarvet gjennom mange generasjoner. Så hvorfor klager vi? Er det en måte å takle følelsene på? Ligger det i genene våre.

Vi vil gjerne tro det. Tvinger oss til å gjøre det, og håper på at det blir likere i morgen. Overhører den dystre værmeldingen, og legger seg med et lite håp om at lavtrykket har tatt en annen vei. Det er det håpet vi har arvet fra våre forfedre. Fiskeren som så ut av vinduet og hadde positive tanker om morgendagen, men måtte innse at han ikke kom seg på fiskefeltet dagen etter. Han måtte tålmodig vente til været viste seg fra en bedre side.

Det bare er sånn. Vi kan ikke gjøre noe med det. Den treningsturen man har planlagt må avlyses til neste dag, eller dagen etter det igjen. Det er ingen vits i å bli skuffet. Men når man sitter og ser ut av vinduet der høsten med all sin villskap utfolder seg, er det lett å sende en tanke dit man ikke trenger å bekymre seg for dårlig vær. Men er det ikke et utrykk som sier: ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”?

En høstnatt

Det er stille, så veldig stille. Jeg ligger og lytter etter nattens lyder. De er her. De sniker seg inn i ørene mine, og gir fantasien næring. Hvor kommer lydene fra? Jeg kjenner dem ikke. Kanskje det er mørket som gjør dem fremmed?

Jeg lytter igjen, og hører suset fra vinden som har løyet. Høststormen har gitt seg for denne gang. Den hviler seg til neste raseriutbrudd. Når det kommer vet ingen – heldigvis.

Det rasler i det lange høstgule gresset utenfor soveromsvinduet. Kanskje det er en katt på sin nattlige vandring?

Det blir stille, veldig stille. Stillheten blir så total at det er vanskelig å sove. Jeg lytter igjen. Prøver å fange den minste lyd, men ingenting skjer.

Stillheten, mørket, og de lydene jeg vanligvis hører er borte. Hvor er de? Hvorfor ligger jeg og lurer på dette? Det er vel stillheten som gir tankene næring, ja, som oppfordrer de til å undre på ting jeg ikke undrer på om dagen… eller?

Det er greit å tenke, men når tanken fordriver søvnen og fornuften blir det litt for mye. Men jeg er vant til det. Tankene, søvnløsheten, og stillheten. Når jeg tenker meg om er det luksus. Tenk på de som bor midt i New York, eller Trondheim? De kan ikke oppleve denne totale stillheten. Da er det kanskje ikke så farlig å oppleve den?

Så brytes stillheten av et vindkast, og en ny historie må skrives… fremtiden.

Høstlys

Det vandrer
bak fjellene
legger seg
som et teppe
i øst

Hvorfor
kommer det ikke hit?
Hvorfor
kan det ikke varme?

Det lyser
men blir kvalt
av høsttunge skyer

Det er mørkt
men livet
lever videre
selv om varmen
er et annet sted

Så begynner dagen
så begynner livet
som må leves
i en verden
full av kontraster

20111004-091130.jpg

Stormen

Så hører man det. Vinden kastes innover land fra vest. De siste bladene på bjørkene utenfor huset er borte. Sommeren er borte – ja, alt som minner om varme er borte. jeg sitter og ser ut. Venter på at lavtrykket skal forvandle fjorden til et inferno av skum og vann. Se at båtene kommer inn fjorden fra fiskefeltet, og skyene som blir mørkere for hvert minutt som går.

Det er så absolutt høst, og sommeren er historie. Hagemøblene er stuet bort. Gressklipperen har gått i dvale, og sommerblomstene er borte. Alle fargene som minner om sommeren er borte. Hvorfor må det være slik? Jeg hater å vinke farvel til sommeren. Jeg hater å måtte forberede meg på kulde og snømåking. Men det er ingen vei utenom. Jeg må godta de harde fakta.

Om seks måneder er det igjen vår – det får være en mager trøst. Nå sitter jeg her og venter på stormen som presses inn fra vest. Den varme vinden fra sør har for lengst dratt sin vei, og kommer sikkert ikke igjen før neste vår. Det er jo en liten evighet til.

Men det er jo lov å klage. Bare man ikke irriteres seg for mye. Det kan man jo få magesår av, og det er ikke å anbefale.