Det lysner i vest, og en mild fønvind lager full forvirring. Høsten har mistet litt av grepet en tidlig oktoberdag. Skalken av en måne lyser med et gult lys, og en tynn hinne gjør den utydelig.

En vårlig tanke sniker seg inn i hodet mens morgenen blir lysere. Det føles unaturlig når skapet blir endevendt for å finne noen egnede klesplagg.

Ikke at det gjør noe – for all del. Man får nyte det så lenge det varer. Det eneste som ikke minner om vår; er at morgenen er mørk – veldig mørk, Men det gjør ingenting. Den tynne sommerjakka får en ny vår bokstavelig talt.

Snart er det lyst, og solen står opp, mens månen forsvinner. Bare et svakt omriss ses. Fjorden hviler i den svale brisen. Bare krusninger forteller at det er en varm bris fra øst. Måkene sitter forhåpningsfulle på stranden og venter på at fiskebåtene skal trekke inn fra fiskefeltet med sin dyrebare last. De vet at det venter noen godbiter.

Solen skaper et rødlig lys på de snødekte fjellene. Det er ikke vår men sen høst. Foran oss er det en lang vinter som venter oss, men den får bare komme. Det er bare å nyte øyeblikket. Carpe Diem!

Det er rart å se hvordan tiden forandrer seg. Vår blir sommer, sommer høst, og så kommer vinteren. Tiden går av seg selv. Ingen kan gjøre noe med det. Slik har mennesket tenkt helt siden tidenes morgen. Naturen kretsløp tar med seg tiden – inn i en ukjent framtid. Inn i en tid med undring, håp, og troen på at det fruktbare blir skapt rundt oss.

Nå går naturen i dvale. Noen vil si at den dør, for så å bli gjenskapt når kulden må vike for vårsolens varme. Men livet er tross alt her og nå. Livet lever rundt oss, selv om sommerfargene er borte, selv om fotosyntesen har opphørt.

Ingenting varer evig selv om vi vil tro det. Ingen har noen fasit på hvilken vei alt går i den ukjente framtiden. Vi kan se konturene, men ikke alt. Det skaper den undringen som driver mennesket videre. Ingen andre enn mennesket har fått den egenskapen.

Dyrene lever med sine overlevelsesinstinkt for å føre arten videre. Den har også vi også, men vi har også noe mer. Vi skaper oss et bilde på hva livet består av. Vi vil se meningen. En forklaring på hvorfor vi er i livet – ja, hva livet er.

De årene vi har til rådighet må fylles med noe. Noe som gir meningen næring. Noe som gjør at vi forstår livet. Men hva gir livet mening? Hvorfor har vi den fornuften ingen andre skapninger har?

Dagene går. Snøen legger seg på fjelltoppene og minner oss på at vinteren er like rundt hjørnet. Den kommer selv om vi vil det eller ikke. Kan vi ikke legge logikken til side? Godta at årstiden vi er inne i er slik? Tenne et lys og være. Varme oss i lyset fra den kjærligheten som gir en mening?

Det er så lett å glemme den. Glemme at varmen er her selv om den kalde årstiden omgir oss. Den finnes i hjertene våre. Den finnes i det livet vi lever.

La oss varme oss. Den finnes rundt oss, i oss, og i andre som vil oss vel. Vinteren er her uansett. Dagen i dag er begynnelsen på resten av livet. Det regner ute, men hva gjør vel det? Solen finnes over skyene.

Evighetsværet

Det virker som en liten evighet – det er det også. Regnet fosser ned, og regnet har gjort dagen lang – så fryktelig lang. Det renner ei lita elv nedover veien, og den mørke asfalten glinser av lyktene fra bilene. Høsten er en fin tid sies det. De ordene føles som et hån. De føles så uvirkelige. Det er som om det er en annen verden det er snakk om, ikke denne.

Vinden uler ute. De store regndråpene pisker mot stuevinduet. Fjorden danser en regndans full av villskap. Vinden gjør den rasende. Den greier ikke å holde seg rolig, og blir med i høstens ville dans.

Dagen er snart over. Mørket skjuler den rasende fjorden, og regndråpene ses ikke, men lydene fra tak og vinduer avslører de heftige regnbygene. Det er bare å godta det. Det er ingen vei utenom. Høsten er slik – den har alltid vær det?

Hvor ble det av sommeren? Den skulle komme med sine varme forventninger, men kom aldri. Det var bare kalenderen som minnet oss på at sommeren var her. Juni, juli og august er historie. Nå har september fått stafettpinnen, og den raser forbi med lavtrykkene fra vest på slep. Hvorfor må det være slik? Hvorfor må vi som bor her oppe i nord gjennomgå dette, mens spanjolene får nyte sol og varme?

Egentlig er det urettferdig, selv om påstanden blir en hypotese. Det hjelper jo ikke på været. Det hjelper heller ikke på humøret. Men det går da ikke an å grave seg ned heller. Vi lever jo her langt oppe mot nord. Vi er jo vant med dette været. Nedarvet gjennom mange generasjoner. Så hvorfor klager vi? Er det en måte å takle følelsene på? Ligger det i genene våre.

Vi vil gjerne tro det. Tvinger oss til å gjøre det, og håper på at det blir likere i morgen. Overhører den dystre værmeldingen, og legger seg med et lite håp om at lavtrykket har tatt en annen vei. Det er det håpet vi har arvet fra våre forfedre. Fiskeren som så ut av vinduet og hadde positive tanker om morgendagen, men måtte innse at han ikke kom seg på fiskefeltet dagen etter. Han måtte tålmodig vente til været viste seg fra en bedre side.

Det bare er sånn. Vi kan ikke gjøre noe med det. Den treningsturen man har planlagt må avlyses til neste dag, eller dagen etter det igjen. Det er ingen vits i å bli skuffet. Men når man sitter og ser ut av vinduet der høsten med all sin villskap utfolder seg, er det lett å sende en tanke dit man ikke trenger å bekymre seg for dårlig vær. Men er det ikke et utrykk som sier: ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”?

Så hører man det. Vinden kastes innover land fra vest. De siste bladene på bjørkene utenfor huset er borte. Sommeren er borte – ja, alt som minner om varme er borte. jeg sitter og ser ut. Venter på at lavtrykket skal forvandle fjorden til et inferno av skum og vann. Se at båtene kommer inn fjorden fra fiskefeltet, og skyene som blir mørkere for hvert minutt som går.

Det er så absolutt høst, og sommeren er historie. Hagemøblene er stuet bort. Gressklipperen har gått i dvale, og sommerblomstene er borte. Alle fargene som minner om sommeren er borte. Hvorfor må det være slik? Jeg hater å vinke farvel til sommeren. Jeg hater å måtte forberede meg på kulde og snømåking. Men det er ingen vei utenom. Jeg må godta de harde fakta.

Om seks måneder er det igjen vår – det får være en mager trøst. Nå sitter jeg her og venter på stormen som presses inn fra vest. Den varme vinden fra sør har for lengst dratt sin vei, og kommer sikkert ikke igjen før neste vår. Det er jo en liten evighet til.

Men det er jo lov å klage. Bare man ikke irriteres seg for mye. Det kan man jo få magesår av, og det er ikke å anbefale.