Så hører man det. Vinden kastes innover land fra vest. De siste bladene på bjørkene utenfor huset er borte. Sommeren er borte – ja, alt som minner om varme er borte. jeg sitter og ser ut. Venter på at lavtrykket skal forvandle fjorden til et inferno av skum og vann. Se at båtene kommer inn fjorden fra fiskefeltet, og skyene som blir mørkere for hvert minutt som går.

Det er så absolutt høst, og sommeren er historie. Hagemøblene er stuet bort. Gressklipperen har gått i dvale, og sommerblomstene er borte. Alle fargene som minner om sommeren er borte. Hvorfor må det være slik? Jeg hater å vinke farvel til sommeren. Jeg hater å måtte forberede meg på kulde og snømåking. Men det er ingen vei utenom. Jeg må godta de harde fakta.

Om seks måneder er det igjen vår – det får være en mager trøst. Nå sitter jeg her og venter på stormen som presses inn fra vest. Den varme vinden fra sør har for lengst dratt sin vei, og kommer sikkert ikke igjen før neste vår. Det er jo en liten evighet til.

Men det er jo lov å klage. Bare man ikke irriteres seg for mye. Det kan man jo få magesår av, og det er ikke å anbefale.