Det er stille, så veldig stille. Jeg ligger og lytter etter nattens lyder. De er her. De sniker seg inn i ørene mine, og gir fantasien næring. Hvor kommer lydene fra? Jeg kjenner dem ikke. Kanskje det er mørket som gjør dem fremmed?

Jeg lytter igjen, og hører suset fra vinden som har løyet. Høststormen har gitt seg for denne gang. Den hviler seg til neste raseriutbrudd. Når det kommer vet ingen – heldigvis.

Det rasler i det lange høstgule gresset utenfor soveromsvinduet. Kanskje det er en katt på sin nattlige vandring?

Det blir stille, veldig stille. Stillheten blir så total at det er vanskelig å sove. Jeg lytter igjen. Prøver å fange den minste lyd, men ingenting skjer.

Stillheten, mørket, og de lydene jeg vanligvis hører er borte. Hvor er de? Hvorfor ligger jeg og lurer på dette? Det er vel stillheten som gir tankene næring, ja, som oppfordrer de til å undre på ting jeg ikke undrer på om dagen… eller?

Det er greit å tenke, men når tanken fordriver søvnen og fornuften blir det litt for mye. Men jeg er vant til det. Tankene, søvnløsheten, og stillheten. Når jeg tenker meg om er det luksus. Tenk på de som bor midt i New York, eller Trondheim? De kan ikke oppleve denne totale stillheten. Da er det kanskje ikke så farlig å oppleve den?

Så brytes stillheten av et vindkast, og en ny historie må skrives… fremtiden.