Det er rart å se hvordan tiden forandrer seg. Vår blir sommer, sommer høst, og så kommer vinteren. Tiden går av seg selv. Ingen kan gjøre noe med det. Slik har mennesket tenkt helt siden tidenes morgen. Naturen kretsløp tar med seg tiden – inn i en ukjent framtid. Inn i en tid med undring, håp, og troen på at det fruktbare blir skapt rundt oss.

Nå går naturen i dvale. Noen vil si at den dør, for så å bli gjenskapt når kulden må vike for vårsolens varme. Men livet er tross alt her og nå. Livet lever rundt oss, selv om sommerfargene er borte, selv om fotosyntesen har opphørt.

Ingenting varer evig selv om vi vil tro det. Ingen har noen fasit på hvilken vei alt går i den ukjente framtiden. Vi kan se konturene, men ikke alt. Det skaper den undringen som driver mennesket videre. Ingen andre enn mennesket har fått den egenskapen.

Dyrene lever med sine overlevelsesinstinkt for å føre arten videre. Den har også vi også, men vi har også noe mer. Vi skaper oss et bilde på hva livet består av. Vi vil se meningen. En forklaring på hvorfor vi er i livet – ja, hva livet er.

De årene vi har til rådighet må fylles med noe. Noe som gir meningen næring. Noe som gjør at vi forstår livet. Men hva gir livet mening? Hvorfor har vi den fornuften ingen andre skapninger har?

Dagene går. Snøen legger seg på fjelltoppene og minner oss på at vinteren er like rundt hjørnet. Den kommer selv om vi vil det eller ikke. Kan vi ikke legge logikken til side? Godta at årstiden vi er inne i er slik? Tenne et lys og være. Varme oss i lyset fra den kjærligheten som gir en mening?

Det er så lett å glemme den. Glemme at varmen er her selv om den kalde årstiden omgir oss. Den finnes i hjertene våre. Den finnes i det livet vi lever.

La oss varme oss. Den finnes rundt oss, i oss, og i andre som vil oss vel. Vinteren er her uansett. Dagen i dag er begynnelsen på resten av livet. Det regner ute, men hva gjør vel det? Solen finnes over skyene.