Det er sent. Alt er stille. Jeg sitter i den lille stua og hører på den dyrebare stillheten. Det er så vakkert – ja, stillheten er faktisk vakker. Den smyger seg rundt i mørket, og hvisker ømme ord inn i øret mitt. Kanskje stillheten er ei kvinne? Kanskje hun ser meg nå – her jeg sitter alene i den mørke stua?

Jeg ser ut av vinduet. Kanskje får jeg et glimt av henne, der hun smyger seg blant trærne i skogholtet? Det er der hjorten bruker å gresse når mørket har falt på.  Kanskje de ser henne og føler seg trygge? Månen lager ei gul stripe på fjorden, og et stearinlys lyser i et vindu i et lite hus nede ved fjorden på den andre siden av dalen. Stillhetens lys. Jeg kan skimte en skikkelse stå i vinduet. Ja, da er det noen som gjør det samme som meg – ser mot skogholtet. Hvor er hun? Jeg kan jo høre henne? Hun synger en duett sammen med bruset fra fjordens bølgesus. Ja, jeg hører godt.

Jeg setter meg ned i sofaen som er vendt mot det store stuevinduet. Det er så godt. Jeg merker at freden er total. jeg vil ikke legge meg – jeg kan ikke. Dette må jeg oppleve, ja, nyte hvert et sekund. Jeg ser mot vinduet, og oppdager at lyset i det andre huset er slukket. Skikkelsen er borte. Hvorfor gi opp nå? Kanskje hun kommer ut fra skyggene og viser seg for meg i sin hvite silkekjole?

Det er som om tiden står stille, men det gjør den ikke. Jeg kan høre den gamle bestefarsklokka tikke sine evige sekunder. Natten er enda ung. Månen har så vidt begynt sin ferd.