Solen skinner ute. De tørre gule høstbladene rasler i vinden. De fleste ligger på bakken. Bare noen få er igjen på den vinterklare eika i parken midt i byen. På den brune benken sitter en gammel mann og mater duene. Han har en bredbremmet hatt og en grå frakk slik moten var på femtitallet. Det er som om tiden har stått stille her i parken. De gamle eikene er sikkert like gammel som parken, byen, ja kanskje landet.

Den lille spiren overlevde kanskje et vikingslag som sto akkurat her utenfor de få husene som ble til en by på femtenhundretallet. Er det ikke rart? Vi mennesker lever bare noen tiår, mens eiketrær kan bli mange hundre år, ja, opptil tusen år? Det er ikke til å tro. Den gamle mannen blir bare en liten unge i forhold, selv om han sikkert er rundt nitti.

Duene sluker de tørre brødsmulene den gamle kaster til dem. Det er hobbyen hans. Hver dag til samme tid setter han seg på den brune benken under eiketreet, i den samme hatten, frakken, og den brune papirposen med brødsmuler.
Hvor han bor? Det er ikke godt å si, men sikkert ikke langt unna. Han er dårlig til bens, og den svarte stokken med det lille sølvhodet på grepet ligger på plenen ved siden av benken.

Den milde brisen minner ikke om at det faktisk er slutten av oktober, og solen varmer faktisk litt, selv om den henger lavt på himmelen. Det eneste som minner om høst er den nakne eika og de gule bladene.

Knitringen fra de tørre bladene overdøver lydene fra byen. Bare den øredøvende sirenen fra en sykebil kan høres. Her har naturen overtaket – tiden har overtaket. Det er som om tiden har stått stille i tusen år. Bare den gamle mannen på benken kan tidsbestemme øyeblikket.

Det kommer gående ei kvinne med en barnevogn på grusveien som går gjennom parken. Hun går sakte og har sikkert et hav av tid. Barnet gråter. Hun stanser ved benken på den andre siden av grusveien ikke langt unna benken til den gamle mannen. Hun setter seg, løfter barnet ut av barnevogna, og legger det til brystet. Det blir stille. Bare vinden og bladene høres.

Den gamle mannen ser mot dem. Minnene fra gamle dager strømmer på. Han minnes leken, den første kjærligheten, og kvinnen han var gift med i femti år. Han savner henne, men har blitt vant med det. Nå har han duene og benken. Det er nok for han.

Det går en liten evighet. Kvinnen legger barnet i vognen og triller videre. Nå siter han alene med minnene, duene, og den tomme brødposen. Han bretter posen og legger den i lomma på den grå frakken. Griper den svarte stokken med sølvhodet på grepet, reiser seg og går i retning byen.

Han vasser i de gule bladene fra eikene. Han har god tid, et hav av tid. Når den tar slutt vet han ikke, men tar øyeblikket slik det er.