Et stjerneskudd lager ei stripe over nattehimmelen. Der suser et til. Den stille natten hvisker med en lav stemme mellom de høye snødekkede fjellene. Det er den kalde trekken som hvisker en vuggesang.

Det er som et dikt; der ordene blir virkelighet i fantasiens verden – en verden som finnes i drømmene.

Der kommer et nytt glimt av en stein som brennes opp i atmosfæren. En lang reise er over. Millioner av kilometer ender her – en liten planet, ett lite knappenålshode i det store universet.

Hvorfor ender stjerneskuddet sine dager her? Er det en tilfeldighet, eller er det en mening? Kan jeg ønske meg noe. Kanskje jeg får oppfylt noen av mine innerste drømmer?

Men tvilen tar meg. Det er ikke slik den virkelige verden er. Men drømmene er der ute.

Det er da ikke så enkelt å legge seg, når Ole Lukkøye er i full gang med juleforberedelsene, og glemmer stakkars meg som prøver å sove. Er det ikke typisk?

Her ligger jeg og vrir meg. Prøver å telle sauer, men de er slaktet, og ligger i kjøttdisken; forvandlet til pinnekjøtt og andre godsaker.

Nei, denne julestria er ikke enkel når det stormer som verst. Det er ikke bare mellom øra det stormer, ute har det stormet i flere dager, og bløt snø har falt ned i mengder.

Fullstendig kaos. Person- og lastebiler fant veien ut i grøfta, og julestemningen fikk nok en alvorlig knekk til mang en yrkessjofør.

Hvorfor kan det ikke være slikt vær som vi har hatt i de siste ukene? Ti grader og null snø? Snøskuffen sto trygt i garasjen, og brøytebilbudsjettet urørt. Det hadde vært noe det. Eller?

Ønsketenkning kalles det. Det er jo ikke lenge til jul, så snøen måtte komme før eller siden. Men den kunne godt ha kommet i mindre doser.

Så ligger jeg her da, og venter på at Ole Lukkøye skal forbarme seg over meg. Det håper jeg da inderlig. Men mye kan skje i denne søte førjulstid.