Hva skjer nå? Hva er det som skjer i kroppen? Noe galt er det – det er jeg overbevist om. Helt sikkert. Det er sikkert farlig, og kan dø av det. Sikkert i natt når jeg sover. Våkner aldri til en ny dag. Får ikke gleden av å puste inn den friske vinterlufta. Det blir nok min siste kveld. Det kjenner jeg – det er jeg overbevist om.

Men ærlig talt: Hvem er det som overbeviser meg om dette? Hvem er stemmen i hodet som prøver å lure meg til å tro at det er sant? Logisk er det ikke, men jeg tror på det selv om jeg vet at jeg ikke skal gjøre det.

Jeg kjenner etter. Ja det er noe. En ubehagelig smerte som beveger seg rundt i kroppen. Fra halsen til magen, føttene, hodet, ja over alt kjenner jeg den. Jeg får den ikke ut av hodet, selv om jeg vil det. Jeg later som den ikke er der, men greier det ikke. Legger hodet på puta. Jeg er trøtt men kan ikke sove – må våke. Monsteret vil sluke meg, og det må ikke skje.

Jeg har aldri sett det, men jeg vet at det er der i smerten et sted. Et sted jeg vil glemme. Et sted jeg ikke oppsøker frivillig. Jeg gjør det uansett…

Hvorfor må jeg det? Hvorfor må jeg se monsteret jeg ikke vil se? Jeg frykter det så forferdelig. Det er nok mange som har sett det, men jeg vil ikke det uansett hvor mange som har fryktet det før meg eller akkurat nå når jeg gjør det. Kan det ikke gå inn dit det kom fra? Tilbake til mørkelandet jeg ikke vil bli dratt mot? Men monsteret vil hente meg og dra meg inn. Jeg kjemper, ja kjemper til kreftene ebber ut, og neste dag blir en lidelse før den har startet. Jeg vil ikke at kvelden skal komme, men det gjør den uansett.

Hvor er lyspunktene? Hvor finner jeg dem? Hva gjør jeg for å oppsøke dem? Kan noen forklare meg det? Egentlig vet jeg det, men jeg blir tvunget til ikke å forstå. Tvunget til å tvile på det logiske, tro at det ulogiske er det rette. Men jeg må ta meg sammen. Kjempe meg tilbake til den logiske verdenen som sier meg at min verden ikke går under i dag, eller i kveld, eller i natt. Så fortsetter jeg å kjempe. Håper det ikke blir mot meg selv, men mot det onde som påvirker meg. Det kan ikke bli slik – det må ikke bli slik. Men det vil jo helst gå godt en eller annen gang.

Hvem skal fortelle meg det så jeg tror på det? At hjernen slipper å sende ut vonde signaler til kroppen, slik at jeg kjenner smerten fra mitt innerste rom? Der er det; monsteret, men det kan ikke ta meg. Min logiske venn beskytter meg nå. Håper at det også skjer i morgen.

Men det vil jo helst gå bra…

Jeg ser selja bli berørt av vinden. Solen speiler seg i fjorden, og vinteren maler en blå himmel over vinterfjellene. Det er virkeligheten som er her. Drømmene kan vente.

Vakkert er det når månen ses på den blå himmelen. Den lyser ikke men er der med sitt bleke omriss. Den må vente enda noen timer før gjenskinnet fra solen lyser opp den mørke fjorden.

Selja står der med nakne greiner og venter på sjansen til å gripe det varme vårlyset. Den må være tålmodig, men vet ikke hva tålmodighet er – den venter uten å vite det. Den venter på at sevja skal stige, og gåsungene får varme seg i sollyset.

En kald bris stryker mitt kinn, og krusningene på fjorden bryter det stille vannspeilet. Jeg kan ikke se speilbildet av meg selv, men vet det er der skjult under det urolige.

Så kommer kvelden og visker ut berøringen, men den er der et sted. Et sted der ute i vinternatten hvor månen kaster sitt gule lys mot jorden. Det er også en berøring. Hender av lys stryker de hvite jordene, hvor livet skal spire når vårsolen vekker livet fra dvalen.

Skyggene fra fjellene siger langs øya. Sola er lav – enda, men den stiger sakte men sikkert. Skyggene forsvinner. Lufta forvandles til noe nytt. Noe som minner om en annen årstid. Livets årstid alle venter på. Men enda lager solen skygger mellom fjellene, og beveger seg mot vest, mens skyggene siger mot øst – forsvinner inn i kvelden.

Hva skal man finne på når dagene er lange og innholdet er lite?  Det føles i alle fall slik. Dagen snirkler seg avgårde. Lydene fra livet utenfor huset høres godt. Bilene som suser der oppe på veien. Ungene som leker på den snøfrie plena, og naboen som kjører på jobb klokka sju. De har noe å gjøre, noe meningsfylt. Noe som gjør dagen kortere – ja, kanskje så alt for kort. Plutselig er den over, og de gleder seg til den neste.

Sånn er det ikke med den som ikke leker, eller gleder seg til neste dag, men gruer til natten, den lange natten som skiller den ene dagen fra den neste. Man tenker på det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd hvis det ikke var for begrensningene. Sine egne man har skapt selv. De andre har dem ikke, og kaster seg ut i dagen med så mange gjøremål at den blir så alt for kort. De legger seg helt utslitt, og venter på den neste som man igjen kaster seg ut i med nye krefter og sine utfordringer.

Det å være utslitt uten å ha kastet seg ut i dagen er også en realitet. Man kaster seg ut i ingenting. Kaster seg ut i det mørke vannet – ”Angsthavet, og må streve for å holde hodet over så man unngår å synke ned i det skremmende mørket langt der nede i dypet. Det blir man sliten av. Det tapper kroppen for krefter, og det som skulle vært gjort blir ugjort. De oppgavene alle andre kaster seg ut i kan man ikke utføre når kroppen ligger i det mørke kalde vannet og kaver.

Det er urettferdig. Hvorfor havner man i det havet? Hvorfor er det beregnet for utvalgte mennesker, mens de andre kaster seg ut i et varmt og lyst hav, og ikke synker ned i noe mørke? Det er urettferdig. Man lengter jo etter det lyse, behagelige og lette. Noe man kan kaste seg uti. Man blir sliten, men gleder seg til meste dag, og kan legge seg om kvelden – sovne med et smil om munnen.

Det er kanskje ikke så langt til det lyse havet, men det føles slik. Gledens hav blir en drøm – i alle fall nå, i dag, og kanskje i morgen. Men man må jo prøve å holde seg flytende, kave seg i land så man kan begynne letingen.

Det var ikke enkelt, men jeg gikk dit uansett. Jeg gikk dit jeg ikke skal gå – dit jeg var for mange år før. Under brua – under der jeg aldri skulle vende tilbake. Men jeg sto der. Jeg kunne høre bilene på den andre siden av betongen. Det er som lydene vendte tilbake. Det er som om tiden ble skrudd tjue år tilbake. Men det gjorde den ikke. Den var der, og ville ikke gå i motsatt retning.

Hvorfor være så perfekt? Hvorfor sto jeg der og lurte på alt det der? Det kunne jeg ikke ha gjort for ti år tilbake. Det var før – ikke i da. Jeg visste bedre. Jeg var klokere. Jeg hadde levd noen år lengre.

Så gikk jeg fra stedet jeg hadde så gode minner  – eller skal jeg si dårlige? Det var det mange som sa, men jeg ble trukket mot det. Det var som en magnet. Alle de jeg kjente er døde. Gått over i historien. Passert en grense jeg ikke turte passere. Kanskje like greit. Det hadde vært dødsens kjedelig om jeg hadde gjort det – ja, tatt det skjørbare livet av meg. Det hadde vært kjedelig for mine omgivelser – hvorfor skulle jeg være så rasjonell? Jeg brukte ikke dop lengre. Det var historie, selv om jeg kunne ha brukt det. Det er mye enklere å gjøre det.

Jeg gikk til en benk ikke langt fra brua. Jeg så på den. Der hadde vi sittet mange varme sommerkvelder og sett mot vannet som seg sakte mot fjorden. Det var nesten uvirkelig at jeg var der. Jeg hadde lovet meg selv at det stedet skulle aldri oppsøkes igjen. Kanskje det var en fiksjon? Kanskje jeg var en skikkelse i en roman? En oppdiktet verden som jeg ikke ville være en del av? Jeg ville ikke tenke på det.

Jeg var virkelig, det kjente jeg, selv om jeg ikke ville. Det ble emn slags tvang. Det forvandlet seg til noe jeg ikke kjente. Noe jeg ikke ville kjenne – eller vedkjenne. Men nære var det. Så alt for nære. Virkeligheten var der. Det måtte jeg innse. Måtte innse det, og svelge de harde fakta, selv om jeg ikke ville det.

Jeg gikk mot kanalen og så ned i det grå vannet. Jeg så et speilbilde – av meg selv. Et bilde jeg ikke kjente, men måtte leve med. Jeg tok en slurk av flaska. Det brant nedover halsen. Det er slik det skulle være – i alle fall da. Hvor var Monica? Egentlig ville jeg drite i hele greia –men jeg ventet. Så hørte jeg den velkjente stemmen.

– Hei

Jeg snur meg, og ser Monica komme gående.

– Kommer du den veien? Jeg hadde regnet med at hun kom fra brua.

–  Jeg var en tur innom Skysstasjonen pub sammen med ei venninne. Hun kysset meg på kinnet. Det luktet øl. Jeg tenkte at det måtte være Victoria. Jeg ble opphisset av den tanken. Hun hadde vært hos meg kvelden før, og vi hadde elsket hele natta. Monica skulle for en hver pris ikke vite noe.

– Har du drukket? Jeg skulle sikkert ikke ha spurt, jeg hadde jo drukket selv. Jeg kjente etter om lommelerka lå i den venstre jakkelomma. Det gjorde den.

– Ett par øl. Hun smilte.

– Hvor skal vi gå? Hun ser på meg med ett par sugende øyne. Det var som om hun sugde meg til seg. Det var som om hun fikk makta over meg med en gang. Det greide hun hver gang. Jeg var vant til det. Egentlig likte jeg det.

– Krambua?

– Greit det. Hun tok meg i handa og vi gikk den veien hun hadde kommet. Jeg lot henne leie meg, men samvittigheten var svart. Jeg sviktet henne, jeg bedro henne, men sånn var det. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var lenge siden jeg hadde vært på Krambua. Jeg hadde ikke noen gode erfaringer med den plassen. Mange uvenner fikk jeg. De fleste ville ikke se trynet tryne mitt mer. Men jeg tenkte at jeg måtte utfordre meg selv. Det var jo mange år siden jeg hadde satt min fot innenfor de veggene. Monica hadde jo jobbet der. Det var jo der vi hadde blitt sammen, og jeg hadde jo tross alt noen gode minner derfra.

Da vi kom frem angret jeg nesten. Jeg fikk et ekkelt sug i magen, og jeg kjente angsten sette seg fast i halsen. Jeg svelget i ett sett da vi gikk inn.

– Er du syk eller? Monica så forundret på meg.

– Nei…

– Du ser da så bleik ut. Er du sikker på at vi skal gå inn Ola.

– Ja. Jeg bet tennene sammen og gikk mot bardisken.

– To øl fikk jeg skviset ut av meg.

Vi satte oss ved et ledig bord helt innerst i lokalet. Det var stambordet mitt. Vi satte oss. Jeg følte at alle så denne veien. Jeg så at noen snakket. Hva snakket de om? Meg? Husket de meg? jeg kjente igjen noen av ansiktene.

Jeg kaldsvettet og følte meg helt elendig. Monica tok meg i handa.

– Jeg kjenner deg ikke igjen Ola. Hva er det med deg?

– Vonde minner… jeg greier det ikke Monica.

– Kom, vi går Ola. Du kan ikke være her. Jeg drakk opp ølet i en slurk og vi gikk ut. Jeg tok et skikkelig magadrag, og kjente at det lettet. Jeg hadde overvurdert meg selv. Jeg skulle aldri ha utfordret meg selv – ikke da – ikke sammen med Monica. Jeg angret alt. Den forbannede angsten! Hvorfor kunne ikke den slippe taket? Hvorfor kunne ikke plagene forsvinne? Jeg kjente at kroppen skalv. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å besvime. Det greide jeg…

Edited with BlogPad Pro

Så sitter jeg her alene. Alle er rundt meg men ingen vil snakke med meg, selv om de bruker ord, snakker de ikke til meg. De ytrer, de vil ytre noe jeg ikke kan forstå. Det er ikke enkelt å forstå noe som helst. Ordene går inn men kommer ut ufordøyd. Det kan ikke fortsette slik. Jeg må komme meg videre. Jeg må se en verden full av lys. Kanskje gjør jeg det i morgen? Kanskje ser jeg at verden snurrer rundt seg selv og skaper årstidene som vi lengter etter? Skal jeg stille det spørsmålet, eller skal jeg la det være?

Jeg stiller det. Jeg må jo være så frimodig. Jeg kan jo ikke være feig. Det har jeg vært så alt for lenge. Friheten kommer sikkert etter hvert.

Det er ingen vei utenom. Jeg må takle det. Må bite tennene sammen – drite i at halsen snører seg sammen, ja, prøve å tenke på noe annet. Noe hyggelig. Noe jeg kan glede meg over. Men hva skal det være? De angstfylte tankene overskygger de jeg ønsker skal være der. Det er så slitsomt, men jeg må takle dem – prøve å bagatellisere dem, men enkelt er det ikke. Jeg får nyte når de ikke er der. Dra lufta helt ned i lungene, takle svelgeproblemene og den såre halsen. Jeg skal ikke dø – jeg skal leve i mange år til. Men det er slitsomt. Det er så forbasket slitsomt. Jeg hater å bruke krefter på å takle alt, men jeg må det.

Toget snirkler seg oppover dalen. Jeg forflytter meg fra den plassen angsten er som verst. Men jeg er skuffet. Den er med på lasset. Jeg la ikke igjen de angstfølelsene hjemme. Men jeg skal takle dem. Jeg skal hive dem av toget. Jeg skal vinke og tenke: Der forsvant de. Jeg vil ikke se dem igjen. De kan ligge der å råtne. Ligge der langt nede i juvet hvor ingen ferdes. De blir glemt – jeg glemmer dem. Jeg ser ut av vinduet der mørket sakte men sikkert får overtaket.

De positive tankene holder også på å få overtaket – for en stakket stund. Jeg kan jo ikke legge meg ned å dø. Livet er jo for verdifullt til det.

Det kunne ikke ha vært bedre. Solen holder på å gå ned i havet, og fargene begynner sitt spill på himmelen. Skyens kunstner beveger sin pensel over kveldshimmelen. Den speiler seg i den blanke vannflata. Høsten viser seg fra sin beste side. Jeg kaster sluken ut i det salte vannet, venter litt, og sveiver inn. Jeg kan føle bevegelsene til den lille sluken. Det er som om fiskestanga blir en del av kroppen. Jeg blir med ned i dypet for å lokke en torsk eller en sei som blir fristet av den kunstige maten.

Jeg ser krusninger i vannflata, der den blir brutt av fisk. De virvler i ring på jakt etter mat. Jeg sveiver inn og setter meg. Jeg nyter naturens eget teater – eget spill. Den lekende fisken forsvinner plutselig men dukker opp igjen noen meter bortenfor. Jeg tar en slurk av kaffen. Den er svart og sterk. Det er slik den skal være.

Solen har forsvunnet ned i havet. Det skumrer. Det er bare fargene som er igjen av dagen – den fine dagen. Jeg bestemmer meg for å pakke sammen. Dra tilbake til den varme hytta. Gjør opp fiskene og legger dem i en plastikkpose. Stien fører meg bort fra det lille paradiset mitt, men jeg vet at det ligger der til en annen gang. Kanskje til i morgen hvis været holder seg. Man vet jo aldri her ute på kysten. Jeg ser noen uværsskyer slippe sin våte last langt der ute i Norskehavet. Det havet som har gitt meg så mye glede – så mange opplevelser.

Jeg kan se småbåthavna. Det er nesten mørkt nå. Det er bare så vidt jeg kan se stien. De røde fargene er borte, og døgnet forbereder en ny dag. Bare noen måker skriker. De har sikkert kastet seg over innvollene.

Natten er et steinkast unna. Jeg kan føle det. Jeg kan merke at kroppen faller til ro. Blir med i naturens kretsløp. Det kretsløpet som har eksistert i millioner av år, og ligger i genene mine. Nå slår de ut i full blomst. Kroppen og tankene beveger seg i en slags hvilemodus. Ubevist faller kroppen til ro. Den trenger hvilen, og jeg stritter ikke imot. Jeg lar den få overtaket. Det er nesten som dop. Det er kroppens eget dop. Jeg merker at jeg blir rolig.

En følelse av velvære skyller innover meg. Jeg kjenner varmen fra ovnen i den lille hytta. Det er så primitivt. Jeg trenger det primitive. Kjenne at kroppen vender tilbake til naturens kretsløp, der livet og døden rår. Kjenner livskraften fra de varme flammene som fortærer den tørre veden. Den spraker og snakker naturens språk. Et språk jeg har begynt å forstå. Det er ikke lenge siden, men nå har jeg det, og hører havet snakke til meg. Det er høst, og vinteren banker på.

Må man tåle den? Må man tåle at den river kroppen i stykker, og skaper frykt i tankene? Det er så vanskelig å tenke at den skal opphøre, forsvinne fra kroppen, og kjenne at den blir satt fri. Satt fri, jobbe seg mot et liv uten angst for alt omkring.

Ikke være redd sin egen kropp, men være på lag med en organisme som spiller på lag. Slippe en hjerne som lager smerter av angst. Går det an å oppnå det? Det må være en befrielse. Veien er lang og mørk. Men forhåpentlig vis fører den mot et liv uten frykt for sin egenhet, sin personlighet som ikke lurer tanken til å tro at man skal gi opp. Legge seg ned å la livet dra forbi. Det er ikke det som er meningen. Livet er meningen, selv om det er vanskelig å se det.

Det er det enkelt å si, men å få hjernen til å forstå det er noe annet. En annen virkelighet man kjenner, men er uoppnåelig. Det tror man – det vil man tro, selv om man innerst inne vet at det er galt.