Det kunne ikke ha vært bedre. Solen holder på å gå ned i havet, og fargene begynner sitt spill på himmelen. Skyens kunstner beveger sin pensel over kveldshimmelen. Den speiler seg i den blanke vannflata. Høsten viser seg fra sin beste side. Jeg kaster sluken ut i det salte vannet, venter litt, og sveiver inn. Jeg kan føle bevegelsene til den lille sluken. Det er som om fiskestanga blir en del av kroppen. Jeg blir med ned i dypet for å lokke en torsk eller en sei som blir fristet av den kunstige maten.

Jeg ser krusninger i vannflata, der den blir brutt av fisk. De virvler i ring på jakt etter mat. Jeg sveiver inn og setter meg. Jeg nyter naturens eget teater – eget spill. Den lekende fisken forsvinner plutselig men dukker opp igjen noen meter bortenfor. Jeg tar en slurk av kaffen. Den er svart og sterk. Det er slik den skal være.

Solen har forsvunnet ned i havet. Det skumrer. Det er bare fargene som er igjen av dagen – den fine dagen. Jeg bestemmer meg for å pakke sammen. Dra tilbake til den varme hytta. Gjør opp fiskene og legger dem i en plastikkpose. Stien fører meg bort fra det lille paradiset mitt, men jeg vet at det ligger der til en annen gang. Kanskje til i morgen hvis været holder seg. Man vet jo aldri her ute på kysten. Jeg ser noen uværsskyer slippe sin våte last langt der ute i Norskehavet. Det havet som har gitt meg så mye glede – så mange opplevelser.

Jeg kan se småbåthavna. Det er nesten mørkt nå. Det er bare så vidt jeg kan se stien. De røde fargene er borte, og døgnet forbereder en ny dag. Bare noen måker skriker. De har sikkert kastet seg over innvollene.

Natten er et steinkast unna. Jeg kan føle det. Jeg kan merke at kroppen faller til ro. Blir med i naturens kretsløp. Det kretsløpet som har eksistert i millioner av år, og ligger i genene mine. Nå slår de ut i full blomst. Kroppen og tankene beveger seg i en slags hvilemodus. Ubevist faller kroppen til ro. Den trenger hvilen, og jeg stritter ikke imot. Jeg lar den få overtaket. Det er nesten som dop. Det er kroppens eget dop. Jeg merker at jeg blir rolig.

En følelse av velvære skyller innover meg. Jeg kjenner varmen fra ovnen i den lille hytta. Det er så primitivt. Jeg trenger det primitive. Kjenne at kroppen vender tilbake til naturens kretsløp, der livet og døden rår. Kjenner livskraften fra de varme flammene som fortærer den tørre veden. Den spraker og snakker naturens språk. Et språk jeg har begynt å forstå. Det er ikke lenge siden, men nå har jeg det, og hører havet snakke til meg. Det er høst, og vinteren banker på.

Må man tåle den? Må man tåle at den river kroppen i stykker, og skaper frykt i tankene? Det er så vanskelig å tenke at den skal opphøre, forsvinne fra kroppen, og kjenne at den blir satt fri. Satt fri, jobbe seg mot et liv uten angst for alt omkring.

Ikke være redd sin egen kropp, men være på lag med en organisme som spiller på lag. Slippe en hjerne som lager smerter av angst. Går det an å oppnå det? Det må være en befrielse. Veien er lang og mørk. Men forhåpentlig vis fører den mot et liv uten frykt for sin egenhet, sin personlighet som ikke lurer tanken til å tro at man skal gi opp. Legge seg ned å la livet dra forbi. Det er ikke det som er meningen. Livet er meningen, selv om det er vanskelig å se det.

Det er det enkelt å si, men å få hjernen til å forstå det er noe annet. En annen virkelighet man kjenner, men er uoppnåelig. Det tror man – det vil man tro, selv om man innerst inne vet at det er galt.