Må man tåle den? Må man tåle at den river kroppen i stykker, og skaper frykt i tankene? Det er så vanskelig å tenke at den skal opphøre, forsvinne fra kroppen, og kjenne at den blir satt fri. Satt fri, jobbe seg mot et liv uten angst for alt omkring.

Ikke være redd sin egen kropp, men være på lag med en organisme som spiller på lag. Slippe en hjerne som lager smerter av angst. Går det an å oppnå det? Det må være en befrielse. Veien er lang og mørk. Men forhåpentlig vis fører den mot et liv uten frykt for sin egenhet, sin personlighet som ikke lurer tanken til å tro at man skal gi opp. Legge seg ned å la livet dra forbi. Det er ikke det som er meningen. Livet er meningen, selv om det er vanskelig å se det.

Det er det enkelt å si, men å få hjernen til å forstå det er noe annet. En annen virkelighet man kjenner, men er uoppnåelig. Det tror man – det vil man tro, selv om man innerst inne vet at det er galt.