Så sitter jeg her alene. Alle er rundt meg men ingen vil snakke med meg, selv om de bruker ord, snakker de ikke til meg. De ytrer, de vil ytre noe jeg ikke kan forstå. Det er ikke enkelt å forstå noe som helst. Ordene går inn men kommer ut ufordøyd. Det kan ikke fortsette slik. Jeg må komme meg videre. Jeg må se en verden full av lys. Kanskje gjør jeg det i morgen? Kanskje ser jeg at verden snurrer rundt seg selv og skaper årstidene som vi lengter etter? Skal jeg stille det spørsmålet, eller skal jeg la det være?

Jeg stiller det. Jeg må jo være så frimodig. Jeg kan jo ikke være feig. Det har jeg vært så alt for lenge. Friheten kommer sikkert etter hvert.