Det var ikke enkelt, men jeg gikk dit uansett. Jeg gikk dit jeg ikke skal gå – dit jeg var for mange år før. Under brua – under der jeg aldri skulle vende tilbake. Men jeg sto der. Jeg kunne høre bilene på den andre siden av betongen. Det er som lydene vendte tilbake. Det er som om tiden ble skrudd tjue år tilbake. Men det gjorde den ikke. Den var der, og ville ikke gå i motsatt retning.

Hvorfor være så perfekt? Hvorfor sto jeg der og lurte på alt det der? Det kunne jeg ikke ha gjort for ti år tilbake. Det var før – ikke i da. Jeg visste bedre. Jeg var klokere. Jeg hadde levd noen år lengre.

Så gikk jeg fra stedet jeg hadde så gode minner  – eller skal jeg si dårlige? Det var det mange som sa, men jeg ble trukket mot det. Det var som en magnet. Alle de jeg kjente er døde. Gått over i historien. Passert en grense jeg ikke turte passere. Kanskje like greit. Det hadde vært dødsens kjedelig om jeg hadde gjort det – ja, tatt det skjørbare livet av meg. Det hadde vært kjedelig for mine omgivelser – hvorfor skulle jeg være så rasjonell? Jeg brukte ikke dop lengre. Det var historie, selv om jeg kunne ha brukt det. Det er mye enklere å gjøre det.

Jeg gikk til en benk ikke langt fra brua. Jeg så på den. Der hadde vi sittet mange varme sommerkvelder og sett mot vannet som seg sakte mot fjorden. Det var nesten uvirkelig at jeg var der. Jeg hadde lovet meg selv at det stedet skulle aldri oppsøkes igjen. Kanskje det var en fiksjon? Kanskje jeg var en skikkelse i en roman? En oppdiktet verden som jeg ikke ville være en del av? Jeg ville ikke tenke på det.

Jeg var virkelig, det kjente jeg, selv om jeg ikke ville. Det ble emn slags tvang. Det forvandlet seg til noe jeg ikke kjente. Noe jeg ikke ville kjenne – eller vedkjenne. Men nære var det. Så alt for nære. Virkeligheten var der. Det måtte jeg innse. Måtte innse det, og svelge de harde fakta, selv om jeg ikke ville det.

Jeg gikk mot kanalen og så ned i det grå vannet. Jeg så et speilbilde – av meg selv. Et bilde jeg ikke kjente, men måtte leve med. Jeg tok en slurk av flaska. Det brant nedover halsen. Det er slik det skulle være – i alle fall da. Hvor var Monica? Egentlig ville jeg drite i hele greia –men jeg ventet. Så hørte jeg den velkjente stemmen.

– Hei

Jeg snur meg, og ser Monica komme gående.

– Kommer du den veien? Jeg hadde regnet med at hun kom fra brua.

–  Jeg var en tur innom Skysstasjonen pub sammen med ei venninne. Hun kysset meg på kinnet. Det luktet øl. Jeg tenkte at det måtte være Victoria. Jeg ble opphisset av den tanken. Hun hadde vært hos meg kvelden før, og vi hadde elsket hele natta. Monica skulle for en hver pris ikke vite noe.

– Har du drukket? Jeg skulle sikkert ikke ha spurt, jeg hadde jo drukket selv. Jeg kjente etter om lommelerka lå i den venstre jakkelomma. Det gjorde den.

– Ett par øl. Hun smilte.

– Hvor skal vi gå? Hun ser på meg med ett par sugende øyne. Det var som om hun sugde meg til seg. Det var som om hun fikk makta over meg med en gang. Det greide hun hver gang. Jeg var vant til det. Egentlig likte jeg det.

– Krambua?

– Greit det. Hun tok meg i handa og vi gikk den veien hun hadde kommet. Jeg lot henne leie meg, men samvittigheten var svart. Jeg sviktet henne, jeg bedro henne, men sånn var det. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var lenge siden jeg hadde vært på Krambua. Jeg hadde ikke noen gode erfaringer med den plassen. Mange uvenner fikk jeg. De fleste ville ikke se trynet tryne mitt mer. Men jeg tenkte at jeg måtte utfordre meg selv. Det var jo mange år siden jeg hadde satt min fot innenfor de veggene. Monica hadde jo jobbet der. Det var jo der vi hadde blitt sammen, og jeg hadde jo tross alt noen gode minner derfra.

Da vi kom frem angret jeg nesten. Jeg fikk et ekkelt sug i magen, og jeg kjente angsten sette seg fast i halsen. Jeg svelget i ett sett da vi gikk inn.

– Er du syk eller? Monica så forundret på meg.

– Nei…

– Du ser da så bleik ut. Er du sikker på at vi skal gå inn Ola.

– Ja. Jeg bet tennene sammen og gikk mot bardisken.

– To øl fikk jeg skviset ut av meg.

Vi satte oss ved et ledig bord helt innerst i lokalet. Det var stambordet mitt. Vi satte oss. Jeg følte at alle så denne veien. Jeg så at noen snakket. Hva snakket de om? Meg? Husket de meg? jeg kjente igjen noen av ansiktene.

Jeg kaldsvettet og følte meg helt elendig. Monica tok meg i handa.

– Jeg kjenner deg ikke igjen Ola. Hva er det med deg?

– Vonde minner… jeg greier det ikke Monica.

– Kom, vi går Ola. Du kan ikke være her. Jeg drakk opp ølet i en slurk og vi gikk ut. Jeg tok et skikkelig magadrag, og kjente at det lettet. Jeg hadde overvurdert meg selv. Jeg skulle aldri ha utfordret meg selv – ikke da – ikke sammen med Monica. Jeg angret alt. Den forbannede angsten! Hvorfor kunne ikke den slippe taket? Hvorfor kunne ikke plagene forsvinne? Jeg kjente at kroppen skalv. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å besvime. Det greide jeg…

Edited with BlogPad Pro