Hva skal man finne på når dagene er lange og innholdet er lite?  Det føles i alle fall slik. Dagen snirkler seg avgårde. Lydene fra livet utenfor huset høres godt. Bilene som suser der oppe på veien. Ungene som leker på den snøfrie plena, og naboen som kjører på jobb klokka sju. De har noe å gjøre, noe meningsfylt. Noe som gjør dagen kortere – ja, kanskje så alt for kort. Plutselig er den over, og de gleder seg til den neste.

Sånn er det ikke med den som ikke leker, eller gleder seg til neste dag, men gruer til natten, den lange natten som skiller den ene dagen fra den neste. Man tenker på det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd hvis det ikke var for begrensningene. Sine egne man har skapt selv. De andre har dem ikke, og kaster seg ut i dagen med så mange gjøremål at den blir så alt for kort. De legger seg helt utslitt, og venter på den neste som man igjen kaster seg ut i med nye krefter og sine utfordringer.

Det å være utslitt uten å ha kastet seg ut i dagen er også en realitet. Man kaster seg ut i ingenting. Kaster seg ut i det mørke vannet – ”Angsthavet, og må streve for å holde hodet over så man unngår å synke ned i det skremmende mørket langt der nede i dypet. Det blir man sliten av. Det tapper kroppen for krefter, og det som skulle vært gjort blir ugjort. De oppgavene alle andre kaster seg ut i kan man ikke utføre når kroppen ligger i det mørke kalde vannet og kaver.

Det er urettferdig. Hvorfor havner man i det havet? Hvorfor er det beregnet for utvalgte mennesker, mens de andre kaster seg ut i et varmt og lyst hav, og ikke synker ned i noe mørke? Det er urettferdig. Man lengter jo etter det lyse, behagelige og lette. Noe man kan kaste seg uti. Man blir sliten, men gleder seg til meste dag, og kan legge seg om kvelden – sovne med et smil om munnen.

Det er kanskje ikke så langt til det lyse havet, men det føles slik. Gledens hav blir en drøm – i alle fall nå, i dag, og kanskje i morgen. Men man må jo prøve å holde seg flytende, kave seg i land så man kan begynne letingen.