Jeg ser selja bli berørt av vinden. Solen speiler seg i fjorden, og vinteren maler en blå himmel over vinterfjellene. Det er virkeligheten som er her. Drømmene kan vente.

Vakkert er det når månen ses på den blå himmelen. Den lyser ikke men er der med sitt bleke omriss. Den må vente enda noen timer før gjenskinnet fra solen lyser opp den mørke fjorden.

Selja står der med nakne greiner og venter på sjansen til å gripe det varme vårlyset. Den må være tålmodig, men vet ikke hva tålmodighet er – den venter uten å vite det. Den venter på at sevja skal stige, og gåsungene får varme seg i sollyset.

En kald bris stryker mitt kinn, og krusningene på fjorden bryter det stille vannspeilet. Jeg kan ikke se speilbildet av meg selv, men vet det er der skjult under det urolige.

Så kommer kvelden og visker ut berøringen, men den er der et sted. Et sted der ute i vinternatten hvor månen kaster sitt gule lys mot jorden. Det er også en berøring. Hender av lys stryker de hvite jordene, hvor livet skal spire når vårsolen vekker livet fra dvalen.