Det er så forferdelig! Smertene farer rundt i kroppen, og panikken tar overhånd. Det er natt og egentlig skulle søvnen hatt overtaket, men det gjør den ikke. Angsten har det. Det er ingenting som kan gjøre noe det bedre. Bare jeget gjør det. Tanken på at man overlever dette, kveler den, dreper den, og får den ut av kroppen. Men det er lettere sagt enn gjort. Tanken er der men angsten tar kommandoen. Det er natt, men tanken på døden er sterkere – man vil ikke sove – bare vente til den slipper taket. Det blir en befrielse.

Det er vel ikke så mye mer i si. Jeg har kommet meg hjem, og alt har lagt seg til rette til at jeg kan planlegge de neste ukene. De som har gått har ikke vært noe å se samle på, men de neste kan bli gode – det håper jeg i alle fall. Jeg er optimist. Det er drivkraften for livet, Men det kunne vært så mye verre. I alle fall tror jeg det. Det er nok noe jeg tror, ikke vet. Andre vil sikkert mene noe annet, men det bryr meg ikke.

Jeg ser enden, men samtidig noe som kommer. Noe jeg kan glede meg til – noe jeg kan strekke meg etter: Mulighetenes framtid. Det er så godt å vite at den ligger forran og ikke bak meg. Kan jeg bruke fortiden til noe fornuftig? Ja, det er jo muligheter for det. Se at alt kan bli bedre. Når man har vært langt nede er det én vei; oppover.

Jeg skjelver enda, men ikke så veldig. Natten kan bli god – kanskje.