Jeg kjenner mørket sige på. Det er natt og stille. Ingen synger en sang til meg, bare vinden uler rundt hushjørnene. Vinteren uler med sin kalde pust. Jeg kjenner kulden, men ikke i hjertet. Der er det varmt, og det pumper varme tanker til hjernen og ut til øynene, som vender blikket mot lyset.

Selv om det er mørkt og kaldt, er det lyst og varmt. Kjenner ikke det mørket som er rundt meg, men bare lyset inni meg som sprer seg i det lille soverommet. Jeg ser bare lyset men hører vinden langt borte – det er på den andre siden av virkelighetsgrensen.

Jeg vet den kommer, at virkeligheten skal bli virkelig. At jeg kan føle den med mine egne hender. Føle at varmen virkelig er her, og ikke på den andre siden, der drømmene og forhåpningene bare er uklare bilder. Jeg vil være i det varme virkelighetslandet, slippe kulden som fryser de varme tankene. Jeg vil reise dit. Det er sikkert ikke så langt, selv om det kan føles slik i mørke stunder.

Kanskje slipper jeg kulde, vinter, stressede mennesker, og sykdom? Det hadde vært godt. Men kan jeg håpe at det skjer? At det blir en realitet? Når andre får oppfylt drømmene må jo jeg også greie det… Det er kanskje jeg som drømmer.

Virkeligheten er her – det kan jeg ikke gjøre noe med, og det vil jeg heller ikke.

Dagen i dag blir slik den blir. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Forresten så vil jeg ikke – den får komme slik den er, så får jeg gjøre det beste ut av den. Jeg kan ikke reise fra dagen. Den tar meg igjen uansett. Det jeg gjorde i går kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg vil glemme dagen, men bruke opplevelsene til noe som løfter meg opp.

Så er det vel ikke så galt når alt kommer til stykket, men det er lett å tro det, ja kjenne at kroppen ikke er fortrolig med hverdagen. Men det er snart helg, og jeg vil glede meg, ikke tenke det verste men det beste.