Jeg blir målløs innvendig, og ser rundt meg der andre tryller frem ord og setninger uten å anstrenge seg. Setter ord på seg selv og omgivelsene. Med letthet tolker de hvordan fremtiden blir med enkle ord som beskriver alt i detalj. Tenker logisk, og ser en enkel verden suser videre. De stopper ikke opp, men formulerer seg i en hastighet som er i tiden.

Alt skal gå så fort. Effektivitet blir en avhengighet, og alt blir målt i sekunder ikke timer, uker, og år. Hvordan klarer man å henge med? Kroppen min er ikke skapt til å rase avgårde slik mange gjør. Jeg greier det ikke – henger etter i alt.

Jeg finner ikke ord. Jeg leter etter den stillheten som ikke måles i tid; men i liv, evighet, og undring. Jeg vil finne den, men hvor skal jeg lete? Hvor skal jeg reise for å finne ordene som beskriver min stillhet? Jeg finner ikke ordene, men kjenner kroppen lengte etter noe vi hadde for lenge siden, da tiden kom og gikk, og ingen tenkte over at alt skulle gjøres på kort tid. Ordet ”effektivitet” fantes ikke, men ”evighet” gjorde det.

Oppgaver ble fullført men ikke målt i tid; men i naturens syklus – den naturlige tiden; vår, sommer, høst, og vinter. Alt ble gjort til sin tid. Tiden fikk mening, ordene hadde en annen betydning. I dag blir de målt i effektiv tid mellom fødsel og død. Alt som må gjøres på et kortest mulig tidsrom. Jeg blir ordløs, og ordene forsvinner inn i tiden.

Ordene forsvinner inn i tiden,

hvor de reiser,

vet timene,

tanken,

og livet.