Men skal man følge alt slavisk? Trenger ikke livet litt uforutsette forandringer? Trenger det ikke å ta retninger som ikke er fastsatt på forhånd? Jo, det trenger det. Vi må være vant til at dagens timeplan blir forandret av og til. At dagen tar en ny retning. Livet kan raskt bli en ”vane”. Gjøre det vi bestandig har gjort, og gjøre noe utenom det vanlige en dødssynd. Vi blir vant til det vanlige at forandringer gjør oss usikker.

Vi stopper opp og tenker;  hva nå? Tørr vi dette? Vil helst gå tilbake. Vil helst gå den veien som er vellgått. Den slitte veien vi vet hvor ender når dagen er over – den trygge.

Hvorfor ikke stake ut en ny kurs? Lage en ny vei man kan gå når den vante ikke kan gås?

Veien blir en metafor. Et bilde på livets mange valg som kan være farlig å velge. Hvor havner den? Kanskje det ikke er en vei, men en smal sti som snirkler seg gjennom ukjent landskap? Hva gjør man når man må ta en avstikker fra det trygge og kjente?

Vanen blir fort en påkjenning, og forandring fryder ikke. I unge år kan man fryde seg når noe uforutsett skjer, men når voksenlivet er en realitet blir det lett en utfordring å bryte med det vante mønsteret.

Noen klarer det. Noen bryter opp og bestemmer seg for å ta enannen vei. Hvem gjør det? Det vet vi, men vil ikke vedkjenneoss det. Noen oppramsing av navn trenge ikke, men tenk på alle oppdagerne; de brøt med alt og reiste for å oppdage nye veier og stier. Greier vi det?

Edited with BlogPad Pro