De grå skydottene svever over den blå himmelen. De smelter sammen, blir ei stor sky som plutselig dekker den varme sola, og lufta blir kald,  skygger av skyer beveger seg på fjellet med den hvite snøen liggende langt ned i fjellsiden. Der er det vinter.

Det er vår og vinteren har endelig trukket seg tilbake. De unge bladene på de store bjørkene beveger seg svakt i den kjølige vårvinden. Enda har ikke våren fått skikkelig tak. Jeg arbeider ikke, det er noe som holder meg tilbake, og ser ned på den oppslåtte PC-en. Den er ikke rørt på flere dager, det klør i fingrene, men det vil seg ikke. Noe holder meg tilbake.

Det er som om tastaturet er glovarmt og er redd for å berøre dem, kjenne smerte. Smerte har jeg fått nok av, en indre smerte som tyter ut. En smerte jeg ikke forstår, men er der. Jeg hører hun stønner av smerte fra soverommet. Det er nok over snart.

Snart blir hun fri smertene, dødsangsten, fortvilelsen over at det ikke er noe håp lengre. Hun hadde det, hun hadde håpet, men nå er det borte. Legene har sagt at hun hadde toppen noen måneder kanskje dager igjen. Hun kan ikke pines slik? Hvorfor blir hun ikke hentet av døden jeg ikke vet hvem er.

Jeg setter meg på sengen hennes, tar den klamme hånden hennes. Hun smiler til meg. Jeg kysser pannen hennes. Vi sier ingenting, ser på hverandre, ser inn i sjelens speil. Prøver finne svarene som er så vanskelig å finne, forstå. Et sted må de jo være, der de rette spørsmålene blir stilt. Men det vet jeg ingenting om nå. Hun skal dø, jeg skal leve. Jeg forbanner tiden, Gud, og det jeg ikke forstår.