Dagen

Horisonten forsvant, naturen fjernet den, destruerte den gule solen, men som en siste krampetrekning malte den himmelen rød.

Fjorden lå der stille, ventet på at kvelden skulle sluke skyggene, farge vannet med nattens mørke farger, gjøre den usynlig for øyne som ikke likte den, som lengtet etter dagen.

Den lever, men natten må komme så den får kvile, til alt starter på nytt, og lyset igjen gir fjorden liv.

Livet er her, men hvor lenge vil det lyse over oss, så vi kan se solen som speiler seg i den blanke fjorden, drukner i horisonten, farger skyene røde, og forsvinner?

Det kan skje om noen sekunder, minutter, dager, år – ja kanskje skjer det når en liten evighet er gått? Eller skjer det når denne setningen er skrevet?

Ingen vet, ingen skal det, men sånn er livet, døden, den vi ikke ta for gitt, den som vi alle må møte. Men det vet vi ikke. Nå er dagen her, om noen timer kommer kvelden, som vi kan møte, helt til vi må godta en annen tilværelse, der dagen kanskje varer evig.Bilde

Noe annet

Jeg ser livet komme imot meg, men plutselig er det borte. Hvor ble det av? Hvorfor varte det ikke så lenge som jeg ville?

Det ebbet ut, forsvant inn i evigheten. Forsvant inn dit ingen har vært. Så kommer dagen etter, når alt er over, og sorgen begynner å gråte. Den sørger over noe som ingen forstår.

Men er det så galt å dø? Er det så vanskelig å se livet gå over til noe annet? Noe lyst, noe som ikke kan måles i sorg? Men urettferdig er det, og logikken forsvinner inn i tåken av sorg.

Men vi som er igjen, vi som lengter etter sorgens svar, må nok sørge for å finne det. Dette er tanken som ingen kan svare på, men trøsten er der, og den kan ingen stjele.