Horisonten forsvant, naturen fjernet den, destruerte den gule solen, men som en siste krampetrekning malte den himmelen rød.

Fjorden lå der stille, ventet på at kvelden skulle sluke skyggene, farge vannet med nattens mørke farger, gjøre den usynlig for øyne som ikke likte den, som lengtet etter dagen.

Den lever, men natten må komme så den får kvile, til alt starter på nytt, og lyset igjen gir fjorden liv.

Livet er her, men hvor lenge vil det lyse over oss, så vi kan se solen som speiler seg i den blanke fjorden, drukner i horisonten, farger skyene røde, og forsvinner?

Det kan skje om noen sekunder, minutter, dager, år – ja kanskje skjer det når en liten evighet er gått? Eller skjer det når denne setningen er skrevet?

Ingen vet, ingen skal det, men sånn er livet, døden, den vi ikke ta for gitt, den som vi alle må møte. Men det vet vi ikke. Nå er dagen her, om noen timer kommer kvelden, som vi kan møte, helt til vi må godta en annen tilværelse, der dagen kanskje varer evig.