Vinduet
utenfor regner det høst
kaldt vann
som faller
Store dråper
klasker i bakken
klask
klask
Månedlige arkiver: august 2013
Vannspeilet
Bjørka har fått gule blader, trekker fra gardinene, ser det duggvåte gresset reflektere solas høstvarme stråler. Enda er soverommet for varmt til å ligge utover formiddagen. Det er heller ikke meninga, selv om man gjerne kunne ha gjort det. Finværsdagene holder på å dø ut, høsten tar kvelertak på en sommer som har gjort sitt. Hvor ble det av alt?
Går ned de få trinne til stua med de store vinduene. Fjorden bretter seg ut blå og stille, bare noen krusninger bryter vannspeilet. Timene og dagene har er historie, beveget seg til de opplevde dagers himmel, som ikke kan ses, ikke forklares, ikke nå, men kan ane konturene av det der tankene slutter å tenke.
Går ut og kjenner solen varme, glemmer alle spørsmålene som ikke skal tenkes. Finner ut at det å leve nå gjør alt så mye enklere, så slepper man å tenke for mye. Den gjengrodde stien snirkler seg ned mot fjorden og det grå svaberget. I dette øyeblikket forsvinner fjellet ned i dypet, dit ingen har vært, dit ingen kan leve, men på svaberget kan men det. Kjenne sola stryke sine varme ståler mot kroppen, måkene som skriker sine sultne skrik og vil ha mer fra båtene som bryter vannspeilet. De timene som har vært er glemt.
Ikke nå
Det er slik jeg må starte, med ingenting. Alt ligger der i det andre tankerommet jeg enda ikke har vært i, men jeg skal dit når uværet har gitt seg. Når vinden har spaknet, og havet har rast fra seg. Da skal jeg dit.
Men ikke før, jeg må vente, se livet rase fra seg, se tiden tikke videre mot den ukjente fremtiden. Mot det livet etter stormen og regnet. Mot alt som ikke er opplevd, men kommer.
Hvor er det? Hvor renner elva ut i det stille havet som ikke raser, som ikke hisses opp av stormer og orkaner? Jeg vil finne det ut, reise, lete etter spor som fører meg dit.
Men nå er jeg her, kjenner natten raser fra seg, og spakner når dagen tar over om noen timer. Men det er ikke nå. Nå raser natten, kjemper mot høstens kalde vinder. Den gir ikke opp, ikke enda.
Undrende evighet
Det er dag, lyset triller over himmelen, skaper skyggedans der natten har vært. Værhanen peker mot vest fra kirkespiret, mens regnet skyller inn over jorden.
Livet er her, døden kan vente, kanskje en liten evighet, noen dager, eller timer. Men nå fyller livet dagen, sommeren spiller sin milde sang.
Men den slutter en dag, mens livet enda lever. Ingen kan unngå det, men håpet om noe mer høres fra de høye fjellene. Slik går dagen mot natt, natten mot dag, og livet mot en undrende evighet.
Gleden lever, men sorgen tynger langt der inne, hvor savnet er størst. Men dagen, natten, mørket, lyset, og undringen, svever ufortrødent videre.
Brisen
Dagen er fin. Jeg kjenner en sval bris fra sør, og solen skinner gjennom et tynt slør av finværskyer. Vakkert. Jeg går ut på verandaen, nyter den svale vinden. Det er godt å leve – å kjenne at livet har en mening, at jeg kan få være en del av dét.
Dagen er ung. Det som ligger foran, uopplevde opplevelser ligger der og venter på å bli opplevd, venter på å gi livet mening, gleder, og den mørke sorgen. Den kommer også, og den skal være der når jeg har bruk for den. Den ligger der inne hvor alle tankene samles.
Men nå er sorgen ikke så sterk, men kjennes som en svak bris som beveger de grønne bladene på bjørka utenfor huset, hører raslingen. Jeg vet at brisen går over til sterkere vind før jeg vet ordet av det, men ikke nå.
Bloggen til Arvid Hernæs 