Dagen er fin. Jeg kjenner en sval bris fra sør, og solen skinner gjennom et tynt slør av finværskyer. Vakkert. Jeg går ut på verandaen, nyter den svale vinden. Det er godt å leve – å kjenne at livet har en mening, at jeg kan få være en del av dét.

Dagen er ung. Det som ligger foran, uopplevde opplevelser ligger der og venter på å bli opplevd, venter på å gi livet mening, gleder, og den mørke sorgen. Den kommer også, og den skal være der når jeg har bruk for den. Den ligger der inne hvor alle tankene samles.

Men nå er sorgen ikke så sterk, men kjennes som en svak bris som beveger de grønne bladene på bjørka utenfor huset, hører raslingen. Jeg vet at brisen går over til sterkere vind før jeg vet ordet av det, men ikke nå.