Det er slik jeg må starte, med ingenting. Alt ligger der i det andre tankerommet jeg enda ikke har vært i, men jeg skal dit når uværet har gitt seg. Når vinden har spaknet, og havet har rast fra seg. Da skal jeg dit.

Men ikke før, jeg må vente, se livet rase fra seg, se tiden tikke videre mot den ukjente fremtiden. Mot det livet etter stormen og regnet. Mot alt som ikke er opplevd, men kommer.

Hvor er det? Hvor renner elva ut i det stille havet som ikke raser, som ikke hisses opp av stormer og orkaner? Jeg vil finne det ut, reise, lete etter spor som fører meg dit.

Men nå er jeg her, kjenner natten raser fra seg, og spakner når dagen tar over om noen timer. Men det er ikke nå. Nå raser natten, kjemper mot høstens kalde vinder. Den gir ikke opp, ikke enda.