Afrodite Fra romanen «Natteravnene» Råtekst

31. oktober 2013 av Arvid Hernæs i Romanfragment | Legg igjen en kommentar

Hun så på meg. Vi var alene i baren. Det var seint, og de fleste hadde gått hjem, bare vi satt der. Hun smilte som om Afrodite satt ved siden av meg, men det gjorde hun ikke. Det var Monika som smilte. Jeg likte det smilet, jeg likte det brune lange håret som krøllet seg nedover et vakkert ansikt med to dype brune øyne som sugde ut min sjel. Jeg ville tro det, og det kunne ikke være tvil. Hun ville ha meg. Hun ville ikke ha en drink til, men gå. Greide jeg det? Jeg hadde aldri blitt med ei jente med hjem, men nå var det virkelighet. Jeg hadde drømt, men det ble med det. Men hun ville det, strøk meg over låret. Jeg kjente det strømte av lyst, ung lyst som ville ut, og hun smilte.

”Vi går nå” sa hun og smilte det smilet jeg likte, det fristende smilet, det forførende. Vi gikk ut av baren, det var kaldt, høsten hadde fått et godt grep, og gule blader svevde fra de store lønnetrærne ved kirka ikke langt unna. Jeg hatet høsten, men så også det vakre, det makabre, den metamorfosen som holdt på å forandre meg. Men nå var hun der, smilte til meg. Vi gikk til leiligheten min. Den lå i andre etasje ett par kilometer fra sentrum. Jeg hadde ikke drukket for mye, jeg klarte å holde denne verdenen jeg levde i som den var. Og hun smilte til meg da vi kom inn i den lille stua. Jeg hadde jo ikke så god råd, men jeg kunne mestre dette.

”Skal vi ta en drink” spurte jeg, men hun gikk inn på badet uten å svare. Hun viste nok at jeg hadde fått nok. Hun tok seg av meg. Jeg var i hennes makt nå, og ville det. Jeg satte meg i den lille sofaen som vendte mot vinduet. Det sto ei stor bjørk rett utenfor vinduet som holdt på å dø. Bladene dalte mot bakken i den kalde nattebrisen. Skulle jeg? Nei det skulle jeg ikke. Den ølen sto seg til lørdagen. Jeg talte de gule bladene som falt mykt mot bakken, de seilte mot døden, mot forråtnelsen, men det var slik det skulle være. Det blinket fra det høye tårnet med restauranten som gikk rundt. Der satt sikkert resten av gjengen. Men der ville jeg ikke være. Det gikk en lang evighet. ”Holder du på å sovne?” Jeg skvatt til – ”nei” jeg tenkte bare.

Der sto hun naken. Jeg skvatt til. Hun sto der som den Afrodite jeg hadde ønsket hun var. Det var hun.

Framover

Da er det vel på tide å gå videre, strekke seg etter noe mer enn det som er gjort. Men noe er vel gjort, noe er vel skrevets seg inn i historien, skrevet seg inn i bevisstheten. Blir aldri glemt, blir ikke skremt av tidens endeløse tikking mot det ukjente. Men dagene går, alt forandrer seg. Vi forandrer oss hver dag, tiden former dagene.

Vi tenker på det som kommer, det som kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Litt trist, men ser det som en del av livet, en form for håp om at det vi gjør er riktige. Det vi gjorde er der, blottet for hele verden, for universets evighet, nei, det er ikke sant. Evigheten har ikke noe skyldt i det, det er sekundene, det som er nå.

Vi må ikke sitte å vente på noe som ikke kommer, men gå videre mot det som skal komme, det vi skal oppleve. Det som ikke trekker oss ned i håpløshetens mørke favn. Se noen sekunder framover, nyt.

Spekteret

18. oktober 2013 av Arvid Hernæs i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Så kom alt på én gang. Det var som om høsten gikk over til vinter på noen sekunder, sluddet falt tungt ned på et høstgult jorde. Høsten holdt på å dø. De blytunge skyene sendte sin tunge last mot jorden, alt mørknet. Men med ett skjedde et lite under.

Solen brøt igjennom alt det grå, sendte sine stråler mot jorden, lammet vinteren, sendte sitt fargespekter mot en høsttung jord. Alt livnet til igjen, i alle fall for ei stund. Men det føltes som om det var en evighet.

Høsten preger oss

14. oktober 2013 av Arvid Hernæs in Diverse tekst and tagged Høst | Legg igjen en kommentar

For mange er det ikke enkelt å takle at sommeren definitivt er over. Det blir kaldere i været. Bladene faller av bjørkene. Kald og fuktig luft gjør det surt å bevege seg ut. Den berømte dørstokkmila blir veldig høy.

Det er lettere å sitte inne, se ut av vinduet, grue seg til vinteren, og tenke på den sommeren som var. Det skal vi også gjøre, men vi må se framover. Årstidene kommer og går som de alltid har gjort. Høststormene og regnet kommer også. Det er ingenting å gjøre med det.

Sommeren er over, vi må bare innse det. Men se de fine høstfargene. Ingen av de andre årstidene er som høsten. Den gir jo oss mye. Bær, sopp, frukt, og grønnsaker. Den er rett og slett gavmild. Så la oss nyte den, selv om det er rått og kaldt. Det er bare å kle seg godt. Nyt!

Det vil også komme en vinter, men det tenker vi ikke på nå.

Ordduften

10. oktober 2013 av Arvid Hernæs in Dikt and tagged Dikt | Legg igjen en kommentar

De svever

i tusen meters høyde

men lander

mykt

i en bevissthet

av undring

De svever

på vinder av tanker

Når de ikke

men er der

for å dele tankespillet

i en verden

full av inntrykk

De kan være synlige

usynlige

men duften kjennes

av ordene

som skaper

Alt har sin sjarm

7. oktober 2013 av Arvid Hernæs in Betrakninger and tagged Høst | Legg igjen en kommentar

Skyene siver inn fjorden. Alle fargene er hvisket ut. Det er som om alt er blitt fargeløst, drept av årstidens nådeløse favntak. Vinden rusker i håret når jeg går ned den bratte veien mot brua, over elva som er mettet av brusende regnvann.

Men det har da sin sjarm, alt har sin sjarm bare man tenker over det, selv om skyene gnur deg mot de bratte fjellsidene som stuper ned i den grå fjorden. Jeg kan enda kjenne kaffeduften og sprakingen fra den varme ovnen. Alt har sin sjarm – selv været. Kaffen ble kanskje litt i sterkeste laget, men hva gjør vel det? Det er jo en ny dag med sine muligheter.

Jeg ser ned i de frådende vannmassene, der de kaster seg ned de siste meterne til den grå fjorden, som ligger der så stille og venter på det rasende vannet. Det har sin sjarm. Høststormen lot vente på seg. Den ville ikke inn fjorden. Egentlig hater jeg stormer, men de har jo også sin sjarm hvis taket holder, og man slipper å plukke takstein.