Det er vel slik det skal være. Noe som ses i det fjerne, noe som ikke kan ses i et vindu, men i en tanke. Når mørket kommer, er alt der, men det ses ikke, men er der, i alt det mørke. Lyset kommer, og avdekker. Da er ikke alt så skremmende. Men å akseptere realitetene er ikke enkelt, men gjør det, gjøre det enkelt, gjøre det slik at virkeligheten er til å leve med er overkommelig.

Men å gå mot en tid man ikke kjenner er ikke lett, et fall kan føles utrolig vondt, så fryktelig smertefullt. Alt faller i grus. Det kjente blir ukjent, det lette blir vanskelig i en virkelig man ikke kjenner, men må godta for ikke å gå til grunne. Men det vil jo helst gå bra, det må det. Virkeligheten kan ikke forandres. Den er der, vil alltid være der.

Det er ikke bare bilder av virkeligheten vi ser, ikke bruddstykker, men hele. Gjør den overkommelig. Kaste seg ut på virkeligheten strøm og la seg bli revet med, ikke kjemp imot, men bli med, nyt tilværelsen som den er. Noe kan være vanskelig, noe lett, men det er overkommelig.