Det er så mørkt ute – lyset er så langt borte. Jeg kan se regnbygene rase innover fjorden, legger seg som et teppe over landskapet når skyene slipper sin våte last. Dagen våkner ikke, men beveger seg døsig mot en ny kveld som er enda mørkere.

Hvor er solen? Har den dratt til et annet sted, eller er den der oppe over de blytunge skyene? Jeg vet at den er der, men stiller spørsmålet allikevel, idiotisk, men gjør det.

Jeg ser en liten blå flekk i skydekket men solen er ikke der, men vet at lyset er ett eller annet sted der oppe.

Fjellene er kvite av nysnøen som falt i natt. Skyene gnur seg langs fjellsiden. Det er som om de kjærtegner fjellet, og legger igjen sitt kalde spor.

Men det er der, lyset, selv om dagene er mørke er det der. Solen er jo snart på vei tilbake. Den vil bryte gjennom de blytunge skyene og elske med meg, med sitt lys og varme. Det er ikke så lenge til…