Det er like før jul, det er ikke snø ute, bare et tynt lag med rim tidlig på morgenen. Himmelen er blå og den lave solen skinner på de snødekkede fjelltoppene med sitt vinterlys på den andre siden av fjorden. Men her skinner den ikke. Her er det mørketid nå, men heldigvis snur solen om noen dager. Dagene blir lengre – banen til solen blir høyere og høyere, og en dag dukker den opp over fjellet i sør. Da kan jeg kjenne varmen – den livskraftige varmen.

Men nå er det bare en drøm. Bare lyset på fjelltoppene på den andre siden av fjorden minner meg på at den dagen vil komme. Og det gjør den. Noe å glede seg til, ja, noe å se fram til. Men det er da ikke så galt. Solen er jo her før jeg aner det – hvis jeg ikke tenker over det, tenker at det er lenge til, tenker at det er en liten evighet, men det er det ikke. Det verste er over, ja, det er sant. Om noen dager er det over. Dagene blir lengre, natten kortere, solen stiger sakte men sikkert på himmelen, og én dag dukker den opp over fjelltoppene. Det er ikke så lenge til, men det kan virke slik.