Det blåser en kald vind fra sørøst, og det er ingenting som minner om vinter. De grå jordene ligger der harde og snøløse, og fjorden blir malt med krusninger av de sterke vindkastene. Støvet virvles opp av en bil som kjører på den smale grusveien i skogbrynet. Der skulle det ha vært brøytekanter nå, men det er det ikke. Det er barfrosten som har overtaket, og sola skinner på øya der ute i fjorden. Enda er den for lav til å skinne over alt på grunn av de høye fjellene, men om noen uker gjør den det. Det er nesten vårstemning. Får en rar følelse av at vinteren svikter oss i år, glemmer oss, og heller konsentrerer seg om Oslo der de snør ned.

Har den glemt oss? Har vi ikke fortjent en hvit vinter med dompaper som kvitrer fra snødekkede grangreiner? Men den uteblir. Ikke det at det gjør noe at man slipper snømåking, bilen som setter seg fast i snøfonna som vinden har laget i løpet av natten. Men det er da ganske rart. Vi er jo vant med vinter på denne årstiden. Ungene leker seg på akebrett i bakkene, snømennene står på plenene og smiler med sine neser av gulrot, mens fedrene strever seg gjennom snøen tidlig på morgenen så de kan få ut bilen, slik at de kommer seg på jobb.

Men sånn er det ikke. Man hører knitringen av piggdekk på den tørre asfalten, og de piggfrie dekkene blir nedslitte før man aner det. Slik var det ikke før, eller husker vi bare de snørike vintrene? Men det spiller ingen rolle. Skiene og snøskuffa er arbeidsledige, og jeg synes synd på de som har kjøpt seg snøfreser. Jeg kondolerer.

Hvor skal vi begynne å lette etter vårt sanne jeg, eller tror vi at vi har funnet det? Går, venter på at noe skal skje, at livet blir mer spennende en det har vært før, ja at alt blir forandret, og at hver dag blir et lite eventyr.

Men hvor er sannhetens stemme langt der inne, som forteller oss at livet har mye å by på? Finn opplevelsene, ikke sitte å vente at de kommer av seg selv. Det gjør de ikke, det har de aldri gjort.

Finn vår stemme, langt der inne, som gir oss et hint, kanskje råd om hva som ligger der foran, seinere i dag, i morgen, om ei uke. Tiden er ikke viktig, det er å se alt som ligger der og venter på oss.

Finn vår stemme. Den er der, lengter å fortelle sannheten om det virkelige livet, det livet vi lever, midt i en sann virkelighet som ikke skaper luftslott, men drar oss inn i en verden av oppnåelige opplevelser.

Det er lett å pakke den inn i tanker opp det vi skulle ha gjort, det vi tenker at ikke blir gjort, skaper begrensninger som kveler livets kreativitet og skaperevne. Stemmen forsvinner, vi blir fortvilet, og tviler på at den er der. Men det er den, langt der inne, men samtidig så nære.

Finn vår stemme, som ikke skaper tvil, men ser solen stå opp i øst, seiler av gårde på himmelen, og når målet, hildringstimen på vesthimmelen. Den håper vi finner vår stemme før den går ned i havet.

Du ser meg

her er jeg

på jorden

Her er jeg

ser bjørkene lengter

mot livets vår

Noen minner lever

noen ser

savnets virkelighet

Men du ser meg

du elsker livet

fra et annet sted

Jeg ser at natten er her
men fornekter mørket
sluker det ukjente
som ikke viker
men blir til jorden
har snurret rundt
én gang