Hvor skal vi begynne å lette etter vårt sanne jeg, eller tror vi at vi har funnet det? Går, venter på at noe skal skje, at livet blir mer spennende en det har vært før, ja at alt blir forandret, og at hver dag blir et lite eventyr.

Men hvor er sannhetens stemme langt der inne, som forteller oss at livet har mye å by på? Finn opplevelsene, ikke sitte å vente at de kommer av seg selv. Det gjør de ikke, det har de aldri gjort.

Finn vår stemme, langt der inne, som gir oss et hint, kanskje råd om hva som ligger der foran, seinere i dag, i morgen, om ei uke. Tiden er ikke viktig, det er å se alt som ligger der og venter på oss.

Finn vår stemme. Den er der, lengter å fortelle sannheten om det virkelige livet, det livet vi lever, midt i en sann virkelighet som ikke skaper luftslott, men drar oss inn i en verden av oppnåelige opplevelser.

Det er lett å pakke den inn i tanker opp det vi skulle ha gjort, det vi tenker at ikke blir gjort, skaper begrensninger som kveler livets kreativitet og skaperevne. Stemmen forsvinner, vi blir fortvilet, og tviler på at den er der. Men det er den, langt der inne, men samtidig så nære.

Finn vår stemme, som ikke skaper tvil, men ser solen stå opp i øst, seiler av gårde på himmelen, og når målet, hildringstimen på vesthimmelen. Den håper vi finner vår stemme før den går ned i havet.