Det blåser en kald vind fra sørøst, og det er ingenting som minner om vinter. De grå jordene ligger der harde og snøløse, og fjorden blir malt med krusninger av de sterke vindkastene. Støvet virvles opp av en bil som kjører på den smale grusveien i skogbrynet. Der skulle det ha vært brøytekanter nå, men det er det ikke. Det er barfrosten som har overtaket, og sola skinner på øya der ute i fjorden. Enda er den for lav til å skinne over alt på grunn av de høye fjellene, men om noen uker gjør den det. Det er nesten vårstemning. Får en rar følelse av at vinteren svikter oss i år, glemmer oss, og heller konsentrerer seg om Oslo der de snør ned.

Har den glemt oss? Har vi ikke fortjent en hvit vinter med dompaper som kvitrer fra snødekkede grangreiner? Men den uteblir. Ikke det at det gjør noe at man slipper snømåking, bilen som setter seg fast i snøfonna som vinden har laget i løpet av natten. Men det er da ganske rart. Vi er jo vant med vinter på denne årstiden. Ungene leker seg på akebrett i bakkene, snømennene står på plenene og smiler med sine neser av gulrot, mens fedrene strever seg gjennom snøen tidlig på morgenen så de kan få ut bilen, slik at de kommer seg på jobb.

Men sånn er det ikke. Man hører knitringen av piggdekk på den tørre asfalten, og de piggfrie dekkene blir nedslitte før man aner det. Slik var det ikke før, eller husker vi bare de snørike vintrene? Men det spiller ingen rolle. Skiene og snøskuffa er arbeidsledige, og jeg synes synd på de som har kjøpt seg snøfreser. Jeg kondolerer.