Føl livet
der solen varmer
i et sinn
av kjærlighet
mens lykken brer seg
i tankenes verden
Føl lysets hånd
når den stryker lett
over livets hud
som en sval bris
beføle vårens enger
La livets gnist
få tanken til å spire
møt lengtende blikk
i nattens lyse timer
Da kan man elske
Det er så stille, sola skinner på en blå fjord, måkene skriker etter en ny årstid som er i emning. Små bølger skvalper mot brygga, våren kan merkes på solvarmen, den etterlengtede varmen som har kommet tilbake fra reisen, den lange reisen.
Den har kommet tilbake, og titter fram over fjellene. Den stryker lett over vinterkvit hud. Den lange vinteren er over, snart tar det grønne over, en forvandling skjer, slik som alltid.
Men noe skjer der ute i horisonten, der fjorden går i ett med havet. Den blir slukt av et lavtrykk som kommer sigende inn fra havet, alt mørkner, solen forsvinner, og vinden forvandler fjorden til sinte og frådende vannmasser, som slår mot den lille brygga. Den tåler det, den har opplevd fjorden sint før, mang en gange har den målt krefter med sint vann.
Brygga har mistet fargene den hadde da den var ung, men hva gjør vel det? Den står der, minnes de dagene dampskipet la til kai, og folk var glade. Nå står den der, overlatt til seg selv. Ingen kommer over en langgang fra et dampende skip som kom fra byen på den andre siden av fjorden.
Nå står den der, måler krefene med vær og vind, men minnene lever. Da kjøpmennene fikk varer, skomakerne fikk lær, og jenter i fine kjoler kom spankulerende over landgangen etter byturen. Nå er dameskoenes lette berøring historie, men været er det samme. Nå er den gammel, om noen år er den borte, slukt av vann og tid.
Han slengte igjen døra, han ville ikke sette sine føtter der mer. Han hadde fått nok, tolmodigheten var brukt opp. Hun kunne bare sitte der og tenke tilbake på det som de hadde opplevd gjennom et langt samliv. Det var slutt, en tid var over, og en ny kom sigende. Han ville det ikke, men det måtte bli slik. Han kjente kvalmen bli mer intens mens han sprang ned den svingete trappa mot utgangsdøra i den store bygården.
Lufta var tørr, og han kjente støve rive i nesen. Det hadde ikke kommet nedbør på én måned, selv om det var januar. Den mest snøfattige vinteren i manns minne. Det hadde til og med herjet skogbranner på kysten, og det er sjelden kost i januar. Han fikk nesten følelsen av at det var vår når han gikk over Elgeseter bru og så ned på den snøfrie gressplena på Marinen.
Han prøvde å få henne ut av tankene, glemme den bedende stemmen da han gikk mot døra og slengte den igjen rett foran det vakre ansiktet hennes. Han ville glemme ropene da han gikk ned trappa, glemme ekkoet når lyden traff mursteinsveggene, glemme gråten fra den lille gutten i den lille senga.
Der nede under han rant elva stille mot fjorden. Den raste ikke slik han gjorde innvendig, den rant stille som den alltid gjorde. Han missunte den, den kunne jo ikke tenke, hadde ikke følelser, humørsvigninger slik han hadde. Den gikk ikke på medisin, den bare rant stille mot fjorden, forsvant inn i de salte vannmassene, ble usynelig, blandet seg med en ny verden. Havet, evigheten, det enorme.
Han satte seg på en benk på vestsiden av Nidarosdomen, så opp på alle statuene av helgener, konger, og andre hellige som prydet vestveggen. I midten strålte det store rosevinduet med sine farger i kveldssolen. Han husket hvordan alt hadde vært, hvordan livet var lett å leve, hvordan hun kunne dytte han opp i senga og legge seg over han, elske lenge, stoppe tiden, verden…
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 