Han slengte igjen døra, han ville ikke sette sine føtter der mer. Han hadde fått nok, tolmodigheten var brukt opp. Hun kunne bare sitte der og tenke tilbake på det som de hadde opplevd gjennom et langt samliv. Det var slutt, en tid var over, og en ny kom sigende. Han ville det ikke, men det måtte bli slik. Han kjente kvalmen bli mer intens mens han sprang ned den svingete trappa mot utgangsdøra i den store bygården.

Lufta var tørr, og han kjente støve rive i nesen. Det hadde ikke kommet nedbør på én måned, selv om det var januar. Den mest snøfattige vinteren i manns minne. Det hadde til og med herjet skogbranner på kysten, og det er sjelden kost i januar. Han fikk nesten følelsen av at det var vår når han gikk over Elgeseter bru og så ned på den snøfrie gressplena på Marinen.

Han prøvde å få henne ut av tankene, glemme den bedende stemmen da han gikk mot døra og slengte den igjen rett foran det vakre ansiktet hennes. Han ville glemme ropene da han gikk ned trappa, glemme ekkoet når lyden traff mursteinsveggene, glemme gråten fra den lille gutten i den lille senga.

Der nede under han rant elva stille mot fjorden. Den raste ikke slik han gjorde innvendig, den rant stille som den alltid gjorde. Han missunte den, den kunne jo ikke tenke, hadde ikke følelser, humørsvigninger slik han hadde. Den gikk ikke på medisin, den bare rant stille mot fjorden, forsvant inn i de salte vannmassene, ble usynelig, blandet seg med en ny verden. Havet, evigheten, det enorme.

Han satte seg på en benk på vestsiden av Nidarosdomen, så opp på alle statuene av helgener, konger, og andre hellige som prydet vestveggen. I midten strålte det store rosevinduet med sine farger i kveldssolen. Han husket hvordan alt hadde vært, hvordan livet var lett å leve, hvordan hun kunne dytte han opp i senga og legge seg over han, elske lenge, stoppe tiden, verden…