Det er så stille, sola skinner på en blå fjord, måkene skriker etter en ny årstid som er i emning. Små bølger skvalper mot brygga, våren kan merkes på solvarmen, den etterlengtede varmen som har kommet tilbake fra reisen, den lange reisen.

Den har kommet tilbake, og titter fram over fjellene. Den stryker lett over vinterkvit hud. Den lange vinteren er over, snart tar det grønne over, en forvandling skjer, slik som alltid.

Men noe skjer der ute i horisonten, der fjorden går i ett med havet. Den blir slukt av et lavtrykk som kommer sigende inn fra havet, alt mørkner, solen forsvinner, og vinden forvandler fjorden til sinte og frådende vannmasser, som slår mot den lille brygga. Den tåler det, den har opplevd fjorden sint før, mang en gange har den målt krefter med sint vann.

Brygga har mistet fargene den hadde da den var ung, men hva gjør vel det? Den står der, minnes de dagene dampskipet la til kai, og folk var glade. Nå står den der, overlatt til seg selv. Ingen kommer over en langgang fra et dampende skip som kom fra byen på den andre siden av fjorden.

Nå står den der, måler krefene med vær og vind, men minnene lever. Da kjøpmennene fikk varer, skomakerne fikk lær, og jenter i fine kjoler kom spankulerende over landgangen etter byturen. Nå er dameskoenes lette berøring historie, men været er det samme. Nå er den gammel, om noen år er den borte, slukt av vann og tid.