Det snør ute
våren reiste
plutselig dro den
frossent vann
renner som slanger
nedover
nedover
tyngdekraften
elsker
Månedlige arkiver: april 2014
Svever
Jeg kan se ordene
de danser
rundt mitt hode
kanskje
de slipper inn
inn i dypet
der forandringen skjer
blir en historie
av fanga bokstaver
Alt er forandret
Jeg ser opp mot de høye fjellene, tåka skurer fjellsidene og skjuler de høye toppene, skjuler snøen, det mektige. Alt er forandret. I går skinte sola, en havørn ble jaget av skrikende måker, den blå himmelen farget fjorden blå. I dag er den grå, ugjestmild, kald, og bølgene slår inn mot den regnvåte stranda.
Ingen brenner bål, bare den sorte flekken av forkullet ved minner meg på at noen har vært der. Alt er forandret. Måkene sitter på svaberget, venter på at båtene kommer fra havet med fangsten. De sitter der, speider.
Jeg tenker på det som var. I går varmet sola, i dag kjenner jeg regnet renne nedover ansiktet mitt, ser det våte gresset, og vannet som trenger igjennom joggeskoene. Men det gjør ikke noe. Solen er jo der, over skyene går den vestover, forsvinner ned i vest slik den gjør hver dag, slik den gjort til alle tider, slik den skal gjøre til den siste dagen er over.
Men det tenker jeg ikke på, ikke nå. Det er sikkert lenge til, håper jeg. Men nå er alt forandret, dagen er ikke slik den var i går, det gjør ikke noe. Kanskje sola skinner i morgen? Men det kan jeg ikke vite, og skal ikke vite det heller. Men uansett er alt forandret, men tanken er der.
Spirene
Strekker blomstene
mot dagens lys
smykker seg med liv
En grønn forvandling
i en verden
som gir av seg selv
Vinden elsker
med solens kropp
alt begynner
De finner redet
etter den lange reisen
som takk slår de rot
Livets under starter
svever videre
med timene
Endelig
Da var det gjort, men det tok tid. Alt tar tid i dag, når man ikke vil at det skal gjøre det. Kan ta hele dagen, kan oppleves som bortkastet, men det er ikke det, det føles bare slik. Men dagen går, så alt for fort. Plutselig er den over. Dagen med det fine været er over, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Håper det blir annerledes i morgen, så jeg kan gjøre det jeg skal gjøre, og at været er like bra.
Men det trenger ikke bli slik. Været kan jo vise seg fra sin verste side, men det håper jeg ikke. Jeg vil ikke kaste bort flere dager slik som i dag. Nå skinner sola, jeg kjenner varmen spre seg i kroppen, det er vår, slik som det skal være. Bjørka står der grønn, den drikker sollys med sine unge blader. Endelig kan jeg nyte underet . Det er jo der, rundt meg, over meg, ja, over alt.
Så er det bare og håpe at alt blir slik i morgen, at været viser seg fra sin beste side. Men hvorfor prate om morgendagen, jeg har jo mye av dagen igjen? En tanke sier meg at det ikke er slik.
Ovnen
Det er så stille
stearinlysene blafrer
vinden uler i skorsteinen
og alt er virkelig
Jeg lever nå
timene står stille
kjenner flammene
stryker roen
Snart begynner natten
men vil ikke sove
vil kjenne varmen
fra en sprakende ovn
Da lever natten
da lever tanken
og morgenen
kan komme…
om noen timer
Dagens ende
Enda en dag er over, og mørket har hvisket ut alle skyggene, det er snart natt. En lang natt, og dråpene faller fra en regntung himmel. Det er himmeltårer som har reist langt, langt der oppe, ikke langt fra evigheten blir de skapt, og faller, faller mot jorden, skaper nytt liv etter en lang vinter.
Over skyene stråler månen, og langt der ute stjernene. Ingen har vært der før, men lyset som når jorden, minner oss på hvor små vi er. Små prikker som vandrer her på jorden, ser lys som har reist i millioner av år før det når oss. Lys som ble skapt før vi ble det, vandret gjennom det mørke rommet mot oss, lille oss som svever rundt vår livskraftige sol.
Kanskje noen der ute ser lyset fra vår stjerne? Ser opp mot himmelen i undring over hvor langt unna vi er. Med andre stjernebilder hvor vår sol er med. De lurer også sikkert på om det finnes liv rundt den lille lysende prikken mange millioner lysår unna.
Kanskje det er kveld der også? Kanskje regner det mens natten går mot en ny dag. Stjernene forsvinner, blir skjult av dagen.
Vårhymnen
Dagene lysner, alt lysner, og liv sprer seg i en verden som var grå, nå er den snart grønn, full av liv, hekkende fugler, og livsglade mennesker som ivrig letter etter spor av det som kommer. Leter etter bladene på trærne som vinden rasler med i svale vinder, og måkene som skriker sin hymne til vårens under.
Snart sitter elskende på den lille brygga, tiden stopper, ømme kyss stopper tiden, blikk leser kjærlighetens språk, mens fjellene står der i sin vårdrakt og skuer mot det store havet i vest, der evigheten begynner.
Snart kommer natten, den svale natten blandes av lys og mørke, men lyset vinner, og danser sin varme seiersdans til en sommer som kommer inn fjorden. La den komme med sine kyss, sin hymne til livets nye vår. La den leve lenge, en liten evighet.
Glem ikke sangen, den er like gammel som tiden, livet, og fjorden som leker seg med vinden.
Bloggen til Arvid Hernæs 