Enda en dag er over, og mørket har hvisket ut alle skyggene, det er snart natt. En lang natt, og dråpene faller fra en regntung himmel. Det er himmeltårer som har reist langt, langt der oppe, ikke langt fra evigheten blir de skapt, og faller, faller mot jorden, skaper nytt liv etter en lang vinter.

Over skyene stråler månen, og langt der ute stjernene. Ingen har vært der før, men lyset som når jorden, minner oss på hvor små vi er. Små prikker som vandrer her på jorden, ser lys som har reist i millioner av år før det når oss. Lys som ble skapt før vi ble det, vandret gjennom det mørke rommet mot oss, lille oss som svever rundt vår livskraftige sol.

Kanskje noen der ute ser lyset fra vår stjerne? Ser opp mot himmelen i undring over hvor langt unna vi er. Med andre stjernebilder hvor vår sol er med. De lurer også sikkert på om det finnes liv rundt den lille lysende prikken mange millioner lysår unna.

Kanskje det er kveld der også? Kanskje regner det mens natten går mot en ny dag. Stjernene forsvinner, blir skjult av dagen.