Da var det gjort, men det tok tid. Alt tar tid i dag, når man ikke vil at det skal gjøre det. Kan ta hele dagen, kan oppleves som bortkastet, men det er ikke det, det føles bare slik. Men dagen går, så alt for fort. Plutselig er den over. Dagen med det fine været er over, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Håper det blir annerledes i morgen, så jeg kan gjøre det jeg skal gjøre, og at været er like bra.

Men det trenger ikke bli slik. Været kan jo vise seg fra sin verste side, men det håper jeg ikke. Jeg vil ikke kaste bort flere dager slik som i dag. Nå skinner sola, jeg kjenner varmen spre seg i kroppen, det er vår, slik som det skal være. Bjørka står der grønn, den drikker sollys med sine unge blader. Endelig kan jeg nyte underet . Det er jo der, rundt meg, over meg, ja, over alt.

Så er det bare og håpe at alt blir slik i morgen, at været viser seg fra sin beste side. Men hvorfor prate om morgendagen, jeg har jo mye av dagen igjen? En tanke sier meg at det ikke er slik.