Egentlig er det ikke så trist, men jeg kjenner en følelse trenge seg på, noe som ikke kan forklares, ulogisk, men logisk på samme tid. Går ut i natten, ser mot himmelen, ser melankolien komme nærmere. Snart kolliderer den med meg, vil utslette det lyse måneskinnet fra den lille planeten som forfølger jorden, sende sitt mørkeblå lys, omkranse meg med sitt enorme som kommer fra en annen verden.

Jeg kan se månen bli slukt, plutselig er det varme lyset borte. Jeg vet det treffer meg snart, stritter imot, sender mine lyse tanker mot det som kommer, vil stoppe sammenstøtet, sende det blå lyset dit det kom fra, langt der ute hvor det ikke når meg.

Kampen begynner, det enorme er nært, men med ett føler jeg meg enda større. Kanskje jeg greier å forandre dens bane? Tenker de gode tankene, det skjer. Det enorme forsvinner, viker. Sakte forsvinner den, blir mindre, til en liten prikk som jeg bare kan skimte gjennom månelysets varme stråler.

Så er den borte, kvalt av hvitt lys, de gode tankers lys. Jeg kan se det treffe vannspeilet, og danner et speilvendt bilde.

Det er mange dager siden, alt for mange. Men nå sitter jeg her, ser utover en blank fjord fra et kafévindu og en kaffekopp. Det er lenge siden, så alt for lenge siden ord har kommet til meg, men nå gjør de det.

Det er kanskje alle menneskene rundt meg, alle samtalene jeg hører, ja kanskje livet i den lille byen ved fjorden som inspirerer meg?

Domkirkens klokker slår tolv slag. Det er midt på dagen, og jeg sitter her med en kaffekopp og skriver. Det er lenge siden, men nå gjør jeg det. Hører folk snakke om dagligdagse hendelser som gir dagen mening, som former livet, som får timene til å fylles med noe de vil gjøre. Det gjør jeg også. Kjenner meningen med dagen fylle tankene med ny energi.

Det er lenge siden, men nå er det en realitet. Ser ut av vinduet, tar en slurk kaffe, suger inn alle inntrykk lik en tørr svamp. Men nå er den ikke tørr lengre, nå er den fylt av inntrykk, glede, kreativitet, og alt jeg ønsker meg.

Venter på at bussen skal føre meg til et annet sted i Norge, et sted jeg kjenner godt, et sted jeg liker å være. Men enda er jeg ikke der, jeg sitter på kaféen og skriver dette, men i kveld er jeg der, der jeg vil være. Jentene går lettkledde der nede på gata, og jeg venter.