Brisen lager krusninger på fjorden, den er blå, himmelblå. Noen gule blader på de store bjørkene klamrer seg fast, de er døende, klare for høsten. Sommeren bruker sine siste krefter, solen varmer, selv om den unge dagen er fuktig og kjølig. Enda leker fuglene i trærne, blomstene strekker seg mot himmelen, og fjellene har ikke fått høstfargene.

Men det er ikke lenge til. Om noen uker er alt forandret. Fargene spiller med sine varme farger, bladene på trærne dør i hopetall og faller ned og dekker bakken med et gult teppe. Den fuktige skogbunnen, det røde blåbærlynget står igjen uten bær, gjessene flyr mot sør, skriker sin høstsang , forsvinner bak de høstfargede fjellene.

Et nytt bilde males, et bilde med skarpe farger, et vakkert bilde. Den kommer; den nye tiden. Ukjente timer som enda ikke er opplevd, men som skapes for akkurat det. Sommeren som har takker for seg, forsvinner opp i løse luften. Den drar ingen steder, bare forsvinner. Kan ikke oppsøkes; bare minnes.

Den smale stien snor seg opp mot setervollen under det store fjellet. Det sitter noen barn på setertrappa, de ser mot fjorden langt der nede, den store øya med de hvite husene, de gule jordene, granskogen klamrer seg fast i de bratte skråningene, det gule sollyset gjør husene enda lysere. Høstens lys. Så kom den enda en gang, den vakre årstiden som forteller sin gamle fortelling; at alt skal visne, forsvinne dit det kom fra, bli usynlig men ikke for alltid.

Det er noen ganger man angrer på det man gjør og har gjort. Jeg kjenner på det akkurat nå. Handlinger som setter seg selv i en vanskelig situasjon, handlinger som lammer det man skal gjøre.

Hvorfor gjorde jeg det ikke annerledes? Det hadde vært veldig enkelt – tenke seg om to ganger i stedet for én. Men jeg gjorde ikke det, gjorde det, tenkte ikke på konsekvensene, så nå sitter jeg her og tenker på det jeg kunne ha gjort. Men det er egentlig ikke noen grunn til det heller, kan jo ikke gjøre om noe som helst, det er gjort, historie.

Så da er det like greit å gå videre, se framover, ta med meg erfaringene inn i den ukjente framtiden, se det som en utfordring , ikke gjøre det jeg aller helst vil unngå. Det er enkelt, men så vanskelig. Livets lærdom vil vi alle ta med oss videre, men glemmer den, i sårbare øyeblikk gjennomfører vi det vi vet er galt, selvopplevde øyeblikk man sier til seg selv at man aldri skal gjøre igjen.

Men så gjør man det, sitter igjen med den sure svia, følelsen av å ha mislyktes, føler seg dum. Da er livet ikke lett, men det er jo mange som har opplevd det samme, kommet til kort, sitter dagen etter og angrer. Hvis man ikke har gjort det hadde ikke den situasjonen oppstått.

Unnskylde seg i tredje person, late som om det ikke var meg, legge skylden på en person som ikke er virkelig, men allikevel er det. La den personen som alle har i seg dra, så står vi igjen og kan ikke legge ansvaret på den andre. Jeg gjorde det, ingen andre. Ingen andre fikk unngjelde, bare jeg. Ingen andre kom til skade, bare jeg. Da er det kanskje ikke så farlig, selv om jeg sitter her og synes synd på meg selv, eller gjorde det. Nå er det historie, en opplevelse som fortiden har tatt til seg. Den sure svia har forlatt meg…