Det er en våt høstmorgen. De gule bladene henger på bringebærbuskene, blander seg med det som enda ikke vil overgi seg til den nye årstiden, klamrer seg til sommeren, vil ikke gi opp. Den våte enga ligger der så stille, venter på at dagen skal puste på den, la den kjølige brisen kjærtegne den, så de døde bladene kan falle til jorden, forsvinne dit de kom fra, overgi seg til det evige kretsløpet.

En fugl siter på ei naken grein i ripsbærbusken, spiser de få røde bærene som enda klamrer seg fast, høsten er gavmild, gir sitt for at naturen skal overleve. Noe må ofres for at alt skal overleve, død blir til liv, verden går i dvale, sovner, sover tungt til livet gjenoppstår. Men enda er det ikke over. En gammel sommer klamrer seg fast, vil ikke slippe taket, nekter å kapitulere. Den vet; at snart må den overgi seg, slik den har gjort så mange ganger før, men vet at den kan klare litt til, selv om den føler seg gammel.

Så kommer dagen, den vakre høstdagen, full av liv, død, med vakre farger, som feirer at den har opplevd sommerens livskraft, solens varme hånd, som snart legger seg i himmelsengen, slik den har gjort så mange ganger før. Men dør ikke, sover, helt til jorden vekker den en vakker vårdag.

Enda kan små barneføtter tråkke i vått gress, grønt gress som hvisker noen ord: Kommer igjen når solens hånd stryker lett over våre sovende røtter.