Det kjennes når alt er stille, når livet går videre, når timene kjennes som lange år, når livet kjennes på kroppen – da kan spørsmålene stilles, men svarene uteblir, forsvinner inn i tvilståka. Tankestrekene forsvinner, alt forsvinner, unntatt det som ikke skal forsvinne, bli slettet fra minnekontoen.

Hvor er de gode minnene som svever langt der inne? Kan jeg nå dem, vil noen treffe meg, gå sammen med meg videre? Det er som om solen er borte, kroppen forsvinner inn i tåka av tanker jeg ikke vil tenke. Se alt fra innsiden, der jeg snur og vender på dem. Rulle dem til en stor ball, prøver å bli kvitt det jeg ikke vil ha i samlinga av angstminner.

Den vil ikke rulle, men følger etter meg, kan ikke slite meg løs, men trekker meg med. Den er tung, kreftene jeg har igjen strekker ikke til. Hvorfor ikke avslutte alt, kaste meg utfor stupet, kjenne de siste sekundene før alt er over, starte på nytt en annen plass, begynne skrive på nye sider i ei ny bok jeg ikke kjenner?

Så enkelt er det ikke, skal ikke være det heller, selv om det kanskje er det enkleste, effektive. Men jeg kan ikke glemme alt rundt meg, de som ser meg utenfra, de som vil meg alt godt, som vil ha meg akkurat der jeg er. De vil ha meg der jeg er, her, og ikke en annen plass, akkurat her, nå. Jeg tenker, ser lyset komme mot meg. Må tro at det er der. Hadde det ikke vært mørke, hadde ikke lyset eksistert