Månedlige arkiver: oktober 2014

Det lyse rommet

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Forsvinner den verden jeg kjenner, vil den sveve bort fra min kropp, la meg bli alene? Kanskje den snurrer rundt så jeg blir svimmel, i en hastighet nær lysets? Den verden som var før kjenner jeg ikke, den er borte for alltid, tror det, men håper ikke. Det raser rundt meg. Vinden uler ute, regnet pisker mot soveromsvinduet så jeg ikke får sove. Må ut å redde to verandastoler som holder på å bli offer for den sinte vinden, redde dem i sikkerhet, inn i den varme stua. Står opp.

Jeg reddet de to stolene inn i varmen. Jeg vil også være en stol som blir reddet inn i varmen, inn i tryggheten, bli varsomt båret inn i en trygg verden der vinden ikke river meg i stykker, men får kjenne et lyst rom. Kan høre vinden, men det gjør ingenting. Den kommer ikke inn til meg, men raser fra seg der ute i den mørke høstnatta, mens den kaster kalde regndråper på vinduet mitt, men de treffer meg ikke. Jeg kan sitte der varm og tørr, se ut, drikke et glass vin, tenne stearinlysene på spisebordet.

Men jorden snurrer ikke rundt seg selv i lysets hastighet, men i en varsom runddans som skaper de døgnene jeg lever sammen med. Og jeg sitter inne i ei varm stue, drikker vin, ser ut i den mørke kalde høstnatta, der vinden kaster kalde regndråper på vinduet mitt.

IMG_1317

Fryseboksen

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er lett å utsette ting, la de vente, modnes heter det vel. Føle at man ikke trenger å gjennomføre de akkurat nå, la dem ligge til en annen gang. Det er farlig å realisere de nå, i disse sekunder, kaste seg ut i det med begge føtter, la det stå til, bli ferdig med det, så man kan gå videre til neste gjøremål som ligger på vent.

Men hva gjør man? Legger dem på is, fryser dem ned sammen med de andre. Det fylles opp. Om ikke lenge er det ikke plass til flere, fullt. Den eneste muligheten er å tine opp utsettelsene, gjøre dem, realisere seg selv, tømme alt som ligger på is. Begynne med de helt nederst, de eldste som nesten er glemt, de som er så gamle at man ikke tror de kan brukes til noe. De gyldne idéene, gjøremålene, de fete ugjorte handlingene som holder på å bli ødelagt, og må kastes.

Det hjelper ikke å legge livet på is, vente til den rette timen for å gjøre det som skal gjøres. Det finnes kanskje ikke; det rette øyeblikket.
IMG_1555

Morgensolen

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det er så stille, morgenen har nettopp våknet, vekket av solens gyldne lys i øst. Den stille brisen berører havet lett, små krusninger bryter det blanke speilet, hvor de myke strålene fra morgensolen leker seg.

Dagen er ny, alt er nytt, de små timene er over, nå begynner dagen sin vandring over himmelen. Timene setter sine usynlige spor, vandrer på tidsveien mot vest som de har gjort i en liten evighet.

Den samme veien, de samme sporene, lyset, solen, timene, Ja selve livet tar de med seg.

20130726-120918.jpg

Soloppgang

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Skulle ha vært en annen plass. Men det er jeg ikke – må være her, hvor livet kaster seg ut i havet av muligheter.

Jeg er her, ser mot havet, langt der ute, hvor blikket møter den enorme avstanden, evigheten, spørsmålene, skuffelsene, gledene, mulighetene.

Ser mot vest, der solen snart skal falle, men jeg faller ikke, selv om mørket kommer skal jeg gå mot lyset.

Det kommer, lyset, selv om alt er på den andre siden, den siden jeg ikke ser.

I øst kommer det, med sine farger…

DSCF0502