Det er så stille, morgenen har nettopp våknet, vekket av solens gyldne lys i øst. Den stille brisen berører havet lett, små krusninger bryter det blanke speilet, hvor de myke strålene fra morgensolen leker seg.

Dagen er ny, alt er nytt, de små timene er over, nå begynner dagen sin vandring over himmelen. Timene setter sine usynlige spor, vandrer på tidsveien mot vest som de har gjort i en liten evighet.

Den samme veien, de samme sporene, lyset, solen, timene, Ja selve livet tar de med seg.