Det er lett å utsette ting, la de vente, modnes heter det vel. Føle at man ikke trenger å gjennomføre de akkurat nå, la dem ligge til en annen gang. Det er farlig å realisere de nå, i disse sekunder, kaste seg ut i det med begge føtter, la det stå til, bli ferdig med det, så man kan gå videre til neste gjøremål som ligger på vent.

Men hva gjør man? Legger dem på is, fryser dem ned sammen med de andre. Det fylles opp. Om ikke lenge er det ikke plass til flere, fullt. Den eneste muligheten er å tine opp utsettelsene, gjøre dem, realisere seg selv, tømme alt som ligger på is. Begynne med de helt nederst, de eldste som nesten er glemt, de som er så gamle at man ikke tror de kan brukes til noe. De gyldne idéene, gjøremålene, de fete ugjorte handlingene som holder på å bli ødelagt, og må kastes.

Det hjelper ikke å legge livet på is, vente til den rette timen for å gjøre det som skal gjøres. Det finnes kanskje ikke; det rette øyeblikket.