Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Forsvinner den verden jeg kjenner, vil den sveve bort fra min kropp, la meg bli alene? Kanskje den snurrer rundt så jeg blir svimmel, i en hastighet nær lysets? Den verden som var før kjenner jeg ikke, den er borte for alltid, tror det, men håper ikke. Det raser rundt meg. Vinden uler ute, regnet pisker mot soveromsvinduet så jeg ikke får sove. Må ut å redde to verandastoler som holder på å bli offer for den sinte vinden, redde dem i sikkerhet, inn i den varme stua. Står opp.

Jeg reddet de to stolene inn i varmen. Jeg vil også være en stol som blir reddet inn i varmen, inn i tryggheten, bli varsomt båret inn i en trygg verden der vinden ikke river meg i stykker, men får kjenne et lyst rom. Kan høre vinden, men det gjør ingenting. Den kommer ikke inn til meg, men raser fra seg der ute i den mørke høstnatta, mens den kaster kalde regndråper på vinduet mitt, men de treffer meg ikke. Jeg kan sitte der varm og tørr, se ut, drikke et glass vin, tenne stearinlysene på spisebordet.

Men jorden snurrer ikke rundt seg selv i lysets hastighet, men i en varsom runddans som skaper de døgnene jeg lever sammen med. Og jeg sitter inne i ei varm stue, drikker vin, ser ut i den mørke kalde høstnatta, der vinden kaster kalde regndråper på vinduet mitt.