Begravd

Alt kommer veltende over meg, som et berg av stein som begraver kroppen min. Må prøve å komme meg opp, bryte meg igjennom de tunge steinmassene, bruke alle kreftene på å komme meg på trygg grunn. Legge meg ned, puste ut, kjenne seiersrusen gjøre meg rolig, glad.

Jeg prøver å bevege meg, vri meg løs fra jerngrepet, flytte på de tunge massene som holder meg nede, bryte gjennom den harde kalde steinen, men må gi opp, i alle fall for ei stund. Må hvile, kjenne kreftene komme tilbake, fortrenge sinne, skuffelsen, angsten.

Det er en kamp om krefter, mine, mot det som presser meg ned, hindrer min frihet, min trang til å løpe over enga, mot skogbrynet, inn mellom de nakne trærne. Kjenne vinden stryke lett over panna, kjenne duften av den fuktige skogbunnen. Det er der jeg vil være, strekke hendene i været, gripe etter de regntunge skyene, se mot den gule sola som nesten har mistet sin varme. Men lyset er der – står opp i øst, og siger ned i vest. Jeg kan se det, føle at dagen er over, oppleve minuttene når dag blir natt.

Det gir meg krefter. Tar i alt jeg har, og greier det. Kan se himmelen med skyene, fjorden som leker med vinden, dagen som følger jordens runddans. Jeg fjerner meg fra raset, går mot stranda, der jeg ser båtene komme inn fra fiskefeltet. Det er snart natt, men det gjør ingenting. Den kommer uansett.

IMG_1629

Båten

Den lille båten lå der, forlatt i fjæresteinene. I mange år har den ligget slik, ventet på at noen skulle forbarme seg over den, vekke den, gi den et nytt liv. Men ingen ville det. Den hadde gjort sitt, levd sitt båtliv, reist sine turer på fjorden, vært midtpunktet, gledet unge hjerter. Det tok slutt, hjertene ble voksne, forlot fjordens salte dufter. Skroget skulle ikke få kjærtegne vannflaten, føle seg vektløs i det salte vannet, ligge der å vente på at fiskesnøret kjøre seg inn i ripa, kjenne rykkene fra de store seiene som kjempet i mot.

Den var glemt, gammel. Kunne merke de andre båtene som raste forbi. Nye båter, spreke motorer som duret i vellyst, unge, livskåte. Den hørte folk le, sommeren var på sitt høyeste, og solen speilte seg i den blanke fjorden. Hadde de glemt den? Var det ingen som ville ta den med ut mer, men måtte ligge der ved naustveggen med kjølen i været.

De eneste som var takknemlige var måkene, som satte seg på kjølen og ventet på at noen skulle komme med dagens fangst. Den ville også være med, men tiden hadde forlatt den. Den lå der enda, ikke død, men heller ikke levende. Mørke skyer kom sigende inn fjorden, stormen nærmet seg.

IMG_0137

Fuglen

Da var dagen her, også i dag. Den kom, snek seg inn i min bevissthet, skapte tanker, gjorde den til virkelighet. Timene kastet seg over meg, sendte sine utfordrende minutter, slik at jeg måtte fylle dem med noe meningsfullt, noe givende, ja, kanskje grensesprengende. Noe jeg ikke har gjort før, eller kanskje ikke på lenge. Noe jeg hadde gruet meg til, utsatt, fortrengt i det lengste. Mulighetene.

Jeg måtte møte den så jeg kunne seire over den, dagen, den utfordrende dagen. Det skulle jeg gjøre alene – bare jeg, tankene mine, og alt rundt meg. Jeg så ut av vinduet; det var lyst, solen brøytet seg gjennom de tunge høstskyene, rullet over et høstfarget landskap. Jeg gikk ut i verden, så meg rundt, konstaterte at jeg var midt i den. Midt i en verden som er skapt for meg, skapt for alle rundt meg. Det var som en seier å se fuglen fly fra meg, den jeg hadde tatt i hånden. Det skjøre livet jeg hadde reddet fra døden, fra naturens egen grusomhet. Jeg så den fly avgårde, så den forlate meg for alltid. Jeg satte den fri, skjenket den enda flere dager.

Den kommer sikkert aldri tilbake for å takke meg – fortelle meg hvor takknemlig den er for at jeg forlenget livet dens, så den kunne fly videre i friheten, skape sin egen fremtid, bli forelder til sine egne unger, føre livet videre. Den skulle ikke dø, den skulle leve, og jeg var redningsmannen, frigjøreren.

Dagen tok en annen retning, ble fylt av noe jeg ikke kunne forutse – et lite liv flyr der ute, full av livslyst. Den kommer nok ikke tilbake, men det gjør ingenting. Jeg vet at den er der, tenker, men den tenker nok ikke på meg, den bare lever.

P1010676