Da var dagen her, også i dag. Den kom, snek seg inn i min bevissthet, skapte tanker, gjorde den til virkelighet. Timene kastet seg over meg, sendte sine utfordrende minutter, slik at jeg måtte fylle dem med noe meningsfullt, noe givende, ja, kanskje grensesprengende. Noe jeg ikke har gjort før, eller kanskje ikke på lenge. Noe jeg hadde gruet meg til, utsatt, fortrengt i det lengste. Mulighetene.

Jeg måtte møte den så jeg kunne seire over den, dagen, den utfordrende dagen. Det skulle jeg gjøre alene – bare jeg, tankene mine, og alt rundt meg. Jeg så ut av vinduet; det var lyst, solen brøytet seg gjennom de tunge høstskyene, rullet over et høstfarget landskap. Jeg gikk ut i verden, så meg rundt, konstaterte at jeg var midt i den. Midt i en verden som er skapt for meg, skapt for alle rundt meg. Det var som en seier å se fuglen fly fra meg, den jeg hadde tatt i hånden. Det skjøre livet jeg hadde reddet fra døden, fra naturens egen grusomhet. Jeg så den fly avgårde, så den forlate meg for alltid. Jeg satte den fri, skjenket den enda flere dager.

Den kommer sikkert aldri tilbake for å takke meg – fortelle meg hvor takknemlig den er for at jeg forlenget livet dens, så den kunne fly videre i friheten, skape sin egen fremtid, bli forelder til sine egne unger, føre livet videre. Den skulle ikke dø, den skulle leve, og jeg var redningsmannen, frigjøreren.

Dagen tok en annen retning, ble fylt av noe jeg ikke kunne forutse – et lite liv flyr der ute, full av livslyst. Den kommer nok ikke tilbake, men det gjør ingenting. Jeg vet at den er der, tenker, men den tenker nok ikke på meg, den bare lever.