Den lille båten lå der, forlatt i fjæresteinene. I mange år har den ligget slik, ventet på at noen skulle forbarme seg over den, vekke den, gi den et nytt liv. Men ingen ville det. Den hadde gjort sitt, levd sitt båtliv, reist sine turer på fjorden, vært midtpunktet, gledet unge hjerter. Det tok slutt, hjertene ble voksne, forlot fjordens salte dufter. Skroget skulle ikke få kjærtegne vannflaten, føle seg vektløs i det salte vannet, ligge der å vente på at fiskesnøret kjøre seg inn i ripa, kjenne rykkene fra de store seiene som kjempet i mot.

Den var glemt, gammel. Kunne merke de andre båtene som raste forbi. Nye båter, spreke motorer som duret i vellyst, unge, livskåte. Den hørte folk le, sommeren var på sitt høyeste, og solen speilte seg i den blanke fjorden. Hadde de glemt den? Var det ingen som ville ta den med ut mer, men måtte ligge der ved naustveggen med kjølen i været.

De eneste som var takknemlige var måkene, som satte seg på kjølen og ventet på at noen skulle komme med dagens fangst. Den ville også være med, men tiden hadde forlatt den. Den lå der enda, ikke død, men heller ikke levende. Mørke skyer kom sigende inn fjorden, stormen nærmet seg.